Nora POV:
Jeg så rart på Jenny. Hun himlet med øynene og forklarte." Du vet One direction? De dødskule og dødskjekke folka som bor her i London? Altså..."Hun skulle til og si noe mer før jeg hørte en kjent stemme rope.
" Nora! Kom meg meg, nå!" Det var mamma som kom fykende mot meg.
Jeg gispet da jeg så hva som fulgte etter henne i svarte klær.
Pappa. Igjen.
Han hadde nok funnet mamma og fulgt etter henne. Panikkslagen tok mamma meg i armen og slang meg med seg.
Jenny sto helt stille og måpte.
I siste liten fikk jeg tak i jakken hennes og dro henne med oss. Hun hadde ikke
rørt seg av flekken da hun hadde sett ham. Kanskje hun var i sjokk?
Altså, jeg er jo ikke akkurat så skoleflink, da. Men hun så jo helt livredd ut.
Mamma, jeg og Jenny stormet opp alle trappene i den store leiligheten. Vi kastet oss inn i den lille leiligheten før mamma låste den.
" Flaks at vi glemte å låse..." Mumlet mamma." Vi må gjemme oss." Sa hun fort etterpå. Desperat begynte mamma og lete i huset vårt.
Redd begynte jeg og lete gjennom hodet mitt etter noen gjemmesteder jeg også. Men det kom ingen bedre forslag utenatt et.
" Jeg vet dette er litt sprøtt men..." Startet jeg før jeg nølte litt. Det kunne jo være en dårlig idé også, men jeg måtte bare prøve." Men vi kan jo prøve å klatre ned brannstigen og så gjemme oss i byen? Han vil nok aldri finne oss der." Fortsatte jeg og ventet på reaksjonene.
Jenny stirret i gulvet og var fortsatt veldig redd mens mamma grublet en stund over forslaget.
" Hm, Nora. Du har rett der, ja..." Mamma stivnet til. For hun hørte visst også de tunge skrittene som sakte gikk oppover trappen.
" Vi tar branntrappa."
Vi løp inn på kjøkkenet og åpnet vinduet. Jenny så litt ukomfortabel og hun ble hvitt som et laken i fjeset da hun så ned.
" Dere kan gå ned, dere. Jeg kan bli her og passe på, eh, huset." Sa hun. Jeg ristet på hodet.
" Du reddet livet mitt en gang, Jenny. Og denne gangen er det min tur. Jeg vil ikke la deg sitte igjen her og bli drept av en forferdelig mann."
Jenny så ned i gulvet og hvisket noe utydelig." Hva sa du?" Spurte jeg.
" Jeg har høydeskrekk." Hvisket hun litt tydeligere denne gangen.
Medfølende nikket jeg mot henne.
" Jenny, jeg vet hvordan du har det.
Jeg hadde også høydeskrekk før, men det gikk over. Du må bare overvinne frykten og prøve å ignorere det. Det er en mann som står utenfor døren vår med sikkert en pistol i beltet, klare for å ta oss. Hva er verst?"
Jenny tok seg sammen og rettet seg opp." Du har rett, Nora. Jeg skal ikke være så pysete."
" Kommer dere, eller?" Mammas stemme hørtes ganske bekymret ut.
" Vi kommer nå!" Forsikret jeg henne om og begynte klatringen ned. Det var bare et par meter til et stillas som så trygt nok ut til og gå ut på.
Samtidig tenkte jeg på hvor fort dette hadde skjedd.
Harry hadde bare kjørt meg hjem og så sto Jenny bak og holdt på med noe greier, og da Harry hadde dratt hadde hun nesten ikke trodd sine egne øyene da hun så ham.
Så skulle hun bare forklare meg hva det var med Harry som var så kult før mamma kom med pappa i hælene.
Og så hadde vi løpt i en fart opp til leiligheten og klatret ut kjøkkenvinduet på brannstigen og nå sto vi på stillast 23 meter over bakken.
Oppgitt sukket jeg. Noen ganger var livet så komplisert.
Jeg så at Jenny nølte da hun satte føttene prøvende på stillast. Skumringen hadde lagt seg og det var ikke noe god sikt, akkurat.
Mamma derimot, som var langt foran, pløye seg gjennom hele greia. Hoppet over planker som lå løst, dukket under et åpent vindu og presset seg til veggen der det var smalere.
Du skal vite at jeg og Jenny gjorde det samme, bare litt saktere. Mamma føk rundt og det var ofte vi møtte rope at hun skulle vente.
Ingen av oss visste hvor faren min var nå. Han kunne like gjerne ha funnet ut at vi klatret ut av kjøkkenvinduet og ned her.
Eller så romsterte han rundt om i leiligheten på leting etter en av oss. Men hva ville han gjøre med oss hvis han fant oss? Drepe oss? Kidnappe oss? Eller bruke oss til slaver?
Selv visste jeg det ikke og det var nok bare han som visste det.
Mamma var allerede nede da jeg klatret de siste meterne. Utålmodig trippet hun rundt og ventet på Jenny.
" Kan du skynde deg litt, eller?" Mamma hørtes kanskje en smule skarpere ut enn det hun hadde ment.
" Døh! Jeg tar den tiden jeg trenger!" Jenny svarte skarpere tilbake og fnyste.
-----------
" Vi tar bilen, unger. Jenny? Kan du si ifra til foreldrene dine om dette?" Jenny nikket mot mamma og fiklet fram mobilen sin og begynte å taste.
Plutselig skar et skudd gjennom lufta.
" Dere skal ingen steder!" Brølte Sam hest. Han stavret mot dem mens pistolen sto peket rett mot dem.
" Nå!!!" Ropte mamma av full hals og vi alle spratt inn i bilen og lukket dørene etter oss.
Sam løp mot bilen og kom nærmere og nærmere for vært sekund som gikk. Mamma brukte så lang tid på motoren!
Endelig fikk hun start. Hun slapp ut en liten pust og kjørte av gårde.
Langt der bak hørt vi skuddene til pistolen til Sam. De var utenfor rekkevidde nå og jeg kjente en liten strøm av glede som boblet opp i meg. Vi hadde klart det!
--------
Jenny POV:
Moren til Nora, Cathrin, hadde stoppet bilen utenfor politistasjonen. Jeg hadde sagt at det var tryggest her. Og det hadde hun og Nora vært enige i.
Så nå satt jeg og Nora på min mammas sitt kontor og ventet på Cathrin som snakket med en annen politidame.
Moren min var allerede ute og så etter Sam så hun var her ikke. Nora satt og pirket på neglen sin og jeg gjorde ikke noe bedre selv.
Plutselig kom Cathrin inn. Hun så ikke så glad ut der hun gikk med tunge skritt.
" Vi kan ikke dra hjem ennå." Mumlet hun. Nora rynket brynene og la hodet på skakke.
" Jeg ser det er noe annet som plager deg, mamma."
Cathrin tok seg sammen og så henne i øynene.
" Beklager, Nora. Men vi må flytte."
----------------------------------------------
Hva synes dere så langt?
Blir det bra nok...?
😄😏