Fortsatt Noras POV:
" Det er best jeg drar hjem." Sa jeg og reiste meg opp fra sofaen.
Dagen hadde vært kjempefin og vi hadde hatt det kjempemorsomt. Det med filmen er jeg fortsatt litt sur på de for. Men hevn har allerede plantet seg i hodet mitt. Bare vent dere gutter, snart skal dere få vite at dere tuller med feil person.
Etter lunsj hadde guttene satt seg i sofaen og spilt FIFA, det var sånn jeg fant på en passe hevn.
Så hadde vi sett en film til. En bra en denne gangen også, bare at jeg husker ikke hva den het. Jeg satt i armkroken til Harry under hele filmen. Zayn så litt skuffa ut, men jeg tror det var fordi Louis ikke ville snakke med han.
Louis hadde ikke kommet ned heller. Han satt oppe på rommet hele tiden mens vi hadde det gøy.
Stakkars.
Zayn spratt opp fra sofaen.
" Jeg kan kjøre deg! Jeg skal uansett dra nå også."
" Fint, takk Zayn." Smilte jeg.
" Det har vært hyggelig å bli kjent med deg, Nora." Sa Niall og Liam i kor. Litt morsomt.
Harry kom bort og ga meg en klem. Samtidig stappet han en lapp i hånda mi." Telefonnummeret mitt." Hvisket han i øret mitt før han trakk seg ut av klemmen." Vi sees, da!" Harry vinket etter meg.
Jeg og Zayn gikk ut i gangen. I stillhet tok vi på oss tingene våre og gikk ut.
Zayn virket helt stille og lei seg hele turen." Hva er det Zayn? Du har vært sånn i nesten hele dag! Og jeg ser det er noe annet han Louis fyren."
" Det er ingenting du trenger å bry deg om! Har jeg ikke råd til litt privatliv uten at du må blande deg? Så bare hold kjeft!!!" Jeg måpte.
" Stopp bilen." Sa jeg.
" Hold kjeft sa jeg." Mumlet Zayn tilbake.
" Jeg sa STOPP BILEN!!!!!" Skrek jeg av full hals.
" Hvis du ikke stopper å skrike snart krasjer vi!" Zayn stoppet bilen og jeg hoppet ut.
" Jeg trodde du var en grei fyr som man kunne stole på, men det tok jeg feil. Ikke regn med å møte meg i morgen." Sukket jeg sint før jeg lukket igjen døra og gikk ut på fortauet.
Lysene til bilen til Zayn ble stadig lenger og lenger borte.
Zayns POV:
Hva har du gjort nå, Zayn?
Hvorfor må du alltid være så himla dum?
En av de tingene jeg har lært om Nora er at hun er langsint. Om fem dager eller noe sånt er hun kanskje i bedre humør. Men tenk om hun aldri vil se meg mer?
Og ha to personer som er sure på deg er ikke lett. Men jeg vil aldri fortelle Nora hva det var. Da vil hun helt sikkert aldri snakke til meg igjen.
Det er bare det at jeg blir så lei meg når jeg ser hun og Harry sammen. Som om en del av meg lengter. Lengter etter noen å elske. Men når den du vil elske hater deg er det ikke så veldig enkelt.
Akkurat nå hadde jeg veldig dårlig samvittighet. Burde jeg snu og si at jeg er lei meg eller la henne få litt tid for seg selv?
Det siste.
Jeg svingte opp oppkjørselen min og gikk ut av bilen før jeg låste. Jeg låste opp døra til huset mitt. Tomt
Som vanlig.
Hvorfor droppet jeg ut av bandet? Er det som Louis sier at jeg bare er feig? Å, Zayn. Du er så dum!
Skjerp deg! Sa en liten stemme inni meg.
Var det det som skulle til? Å skjerpe meg? Hvis det gjorde Nora glad så er det det jeg skal gjøre.
Endelig gikk jeg inn i huset. Ensomheten kom krypende oppover ryggen på meg. Vil det noen gang bli som før?
Noras POV:
Jeg følte meg med ett lei meg. Det var dårlig gjort mot Zayn. Kanskje jeg burde slutte å bry meg om han. Da vil jeg ikke være i veien.
Allerede hadde det begynt å mørkne. Lysene skrudde seg på i Londons gater og jeg syntes det hele var vakkert.
Jeg stoppet ved et bussholdeplass. Neste buss kom om fem minutter og skulle rett til meg etterpå.
Jeg gravde i lommene mine etter penger. Både det og telefonen min.
Jeg gikk inn på den før jeg fant fram lappen med Harrys nummer. Jeg la det inn og sendte en melding.
Ett minutt senere plinget det lett i telefonen. Melding fra Harry. Smilet mitt vokste fram når han dukket opp i tankene mine.
Harry:
Møtes i morra? Jeg henter deg😉
Meg:
God idė! Sees❤️
Før jeg visste ord av sendte jeg meldingen. Et hjerte ja. Det var det som var feilen. Men det går vel bra.
Vi avtalte når vi skulle møtes og sånn før jeg la ned telefonen. I det fjernet så jeg lysene på bussen. Ikke så lenge til nå.
Nærmere, nærmere og der!
Jeg hoppet inn og betalte han mannen som kjørte. Shit, den bussen her er jo proppfull!
Øynene mine søkte etter en ledig plass, helst for seg selv. Men nei, den tanken kunne jeg bare drømme om. Jeg sukket og gikk innover.
En jenten satt for seg selv. Så grei ut spør du meg.
" Unnskyld? Er det ledig her?"
Jenta så opp på meg og nikket." Jaja, sleng deg ned." Jeg smilte og satte meg ned.
Utenfor hadde det begynt å regne. Store dråper traff ruta på bussen og begynte kappløpet ned. Hvis du kjeder deg på en buss og det regner er det faktisk ganske gøy og se på når dråpene farer nedover for å treffe bunnen av ruta.
" Hva heter du?" Jeg snudde meg. Jenta ved siden av meg så på meg.
" Snakker du til meg?" Spurte jeg.
Jenta så litt oppgitt ut." Neei, jeg snakker til den usynlige mannen mellom oss."
" Å, ja. OK." Jeg snudde meg vekk.
" Seriøst? Skjønner du det ikke på ironi eller? Jeg snakker selvfølgelig til deg!" Jenta stirret surt på meg. Som om jeg akkurat hadde nappet en veldig fin ting rett ut av hendene hennes.
" Nei, jeg skjønner meg ikke på ironi og jeg heter Nora."
Jenta kikket fornøyd på meg.
" Ja, og jeg er Jenny."
" Hei, hei Jenny."
" Hei, hei Nora."
Bussen stoppet og jeg gikk av. Rett etter fulgte Jenny på." Bor du her?" Jenny nikket." Ja." Svarte hun.
" Der i det huset der borte." Jenny pekte mot et hvitt hus med en fin hage.
" OK, jeg bor i den blokka der." Sa jeg og pekte mot der jeg bodde.
" Sees!" Jenny vinket og jogget de få meterne til huset sitt.
Sees?
Har hun blitt en venn? Altså, en av de eneste hvis hun er det da. Jeg har ikke så mange venner. Jeg får vel stikke innom henne en dag, da. Bare for å være grei, altså.
Regnet hadde ikke gitt seg. Vinden blåste samtidig. Håret pisket meg i ansiktet der jeg gikk.
Mamma var heller ikke hjemme da jeg kom hjem. Men hva annet skulle man forvente?
Jeg tok av meg de våte klærne og hang de opp. Middag orket jeg ikke. Det var fordi Zayn hadde dukket opp i tankene mine. Når han var sur. Måten han skrek på. Hvorfor?
Plutselig hørte jeg et forferdelig tordenskrall. Jeg kikket ut vinduet og fikk øyet på et lyn. Det var da det klikka for meg.
Panikken kom rennene over meg som en bøtte med iskaldt vann. Nok var nok.
Et nytt torden hørtes og det lynte kraftig. Jeg skrek høyt og redd. Noen må være her. Jeg klarer ikke mer.
Kontaktlisten min er ikke så lang og den eneste jeg kunne ringe til i denne situasjonen var Harry. Den eneste som ikke var sur på meg, ikke var på jobb eller jeg nettopp ikke hadde møtt.
Torden, torden og mer torden. Kom han ikke snart rabler det for meg.
Jeg trykket på navnet hans og etter noen på pip svarte han.
" Hei, Nora! Noe du lurte på?" Den glade stemmen hans roet meg litt ned men jeg var så dum å se på himmelen akkurat idet enda et lyn lyste skarpt der oppe at ingenting så ut til å bli bedre.
" K-k-kom hi-i-it n-n-å." Stammet jeg fram.
" Hæ? Komme til deg?"
" Ja, nå! Ellers rabler det for meg. Forklarer senere, kom nå med en gang." Jeg klarte å presse ut setningen uten å stamme.
Et torden til hørtes og jeg skrek før jeg la på.
Å, Harry! Kom nå med en eneste gang!