Living With The Greco Twins

~Tjue & seks

Da jeg nærmet meg bakgården. Hørte jeg bråk, flere stemmer, det var flere enn Connor der. Var Chris allerede kommet tilbake?

Nei, jeg hørte sikkert bare feil. Jeg har jo bare vært borte i sånn fem minutter - maksimum.

Jeg sprang raskt til banen og tenkte ikke mer på det. Synet foran meg fikk meg til å sperre opp øynene. Jeg stoppet opp. For foran meg sto begge tvillingene uten skjorte, altså bar overkropp og spilte basket med hverandre. De var bare i shorts.

Okei, det var varmt men fortsatt...

Planla de det for å få meg til å bli forbløffet eller noe? Hva pønsket de på? Chris var altså tilbake. Han så ikke ut som han var trist eller noe for å ha nettopp slått opp med kjæresten som han hadde vært sammen med i flere år.

Rart.

Men nå som jeg tenkte meg om. De var egentlig ikke ordentlig sammen. De hadde et åpent forhold. De kunne godt ikke ha vært sammen i det hele tatt egentlig.

«Skal du bare stå der og stirre eller...?»

Den mørke stemmen til Chris fikk meg til å bli bevisst igjen. Jeg blunket med øyene og fikk frem uforståelige rare lyder,

«Øhh, ehh, jåjo»

Var dette mulig?

Connor begynte å le høyt, jeg gadd ikke å se på han engang. Jeg gløttet opp på Chris som gliste så vidt, et tåpelig glis.

Jeg begynte å gå sakte mot dem. De stoppet opp og begge hadde blikket på meg. Chris hadde ballen i hendene.

«Når-når kom du tilbake?» spørsmålet var selvsagt ment mot Chris. Jeg prøvde å skifte tema og prøvde så hardt å ikke se på den harde magen og muskuløse magen hans. Han var godt trent, kunne man se. Begge var det da, men Chris var den jeg-

Slutt, Danielle.

«Nå nettopp.»

«Går det bra med deg Danielle? Hvis det at vi er uten skjorte, er ubehagelig for deg, kan vi godt ta på dem igjen altså.»

Jeg stirret forskrekket mot Connor og fikk se en Connor som geipet til meg og viste meg forskjellig grimaser.

Den drittungen.

"Hva venter vi på? Kom an, la oss spille!" sa jeg mens jeg sprang mot Chris og tok ballen fra han. Jeg prøvde deretter å skåre et mål, men mislyktes som vanlig. Jeg var rett og slett for kort altså. Eller så var jeg generelt bare en dårlig basketspiller. Ja, det siste var sikkert det som var rett. Det fantes ingen andre grunner.

"Du er så dårlig, jeg klarer ikke å se på deg spille engang." utbrøt Connor og sukket.

Nå var det min tur å geipe til han.

"Nå som Chris er her, skal du bare ditche meg? Du sa ikke ett ord om den dårlige spillingen min da vi nettopp spilte i lag. Hva har du å si, huh?" Jeg krysset med armene og skulte på Connor.

Jeg hørte Chris humret bak meg.

"Du er bare ikke født til å spille basket, kjære deg. Ooogggg det er derfor jeg skal la deg og Chris spille nå. Han skulle jo tross alt lære deg å spille, ikke sant?"

Ah, nå skjønte jeg hva han pønsket på. Jasså, han hadde altså begynt med den matchmaking-planen hans. Han kom til å feile sykt.

"Mens jeg skal slappe av på gresset der." fortsatte han og pekte på et gressområde ved banen med flere stoler. Det var der de brukte å sole seg. Han var en smart fyr altså.