Living With The Greco Twins

~Ni

#URETTET

---------------------------------------

"Takk for at du ville hjelpe meg med koffertene, Gwen." sa jeg og så på Gwen som spiste kraftig på et eple.

Hun var hos meg, idag var det søndag og hun hjalp meg med tingene mine.

"Du trengte egentlig ikke min hjelp, for Connor skal jo hjelpe deg. Men jeg har en følelse på at du er bare redd." Gwen hevet brynene og så ga meg ett ertende blikk.

"Hva? Neiiiii." sa jeg langsomt og så rart på Gwen. Men hun hadde rett, jeg ville ikke gå alene først. Jeg trengte noen som kunne være med meg. Siden pappa ikke var her, tok jeg Gwen med meg. I tillegg ville jeg ikke sitte alene i bilen med Connor. Han var snill og grei, men jeg visste ikke helt, jeg var litt nervøst bare. Jeg visste ikke hvorfor. Det var bare sånn det var.

"Du er redd. Du kunne bare ha sagt det, istedenfor å mase om hjelp, din dust."

Jeg geipet til Gwen og sukket deretter. Jeg kunne ikke tro at jeg skulle flytte idag til familien Greco. Jeg hadde tenkt på det i hele kveld før jeg skulle sove. Jeg fikk ikke sove ordentlig og var veldig trøtt egentlig. Jeg hadde svarte poser under øynene og så forferdelig ut. Når Connor så meg, kunne han helt sikkert springe til India av sjokket.

"Jeg innrømmer at jeg er litt nervøs bare. Jeg bare vet ikke hvorfor..." Jeg sukket og reiste meg opp fra senga. Jeg kom til å savne min myke og varme seng. Jeg kom til å savne alt i dette rommet, snart ville jeg grine altså. Skulle prøve å ikke gjøre det.

"Men når kommer han derre....?" Gwen så spørrende på meg og bet seg i leppa.

"Connor," sa jeg og smilte.

"Ja, han. Når kommer han?" Hun sjekket på mobilen, sikkert klokka.

"I tolv tida, tror jeg?" sa jeg usikkert og prøvde å huske hva han sa til meg. Men siden jeg var så utrolig glemsk, så var alt jeg husket; ingenting.

"Tror du?" Gwen så på meg og krysset armene, mens hun reiste seg opp.

Jeg skulle til å svare, men så plinget mobilen. Jeg fisket mobilen fra bukselomma og sjekket hvem som sendte meldingen. Kanskje det var pappa? Jeg savnet han utrolig mye selv om det bare hadde gått én dag. Det var Connor. Og ja, vi hadde vekslet mobilnummer så han kunne kontakte meg når han skulle komme å hjelpe og sånt. Det var ikke jeg som spurte, æresord, han spurte først.

Okei, jeg var bare rar som drev og tenkte på hvor glad jeg var for at han spurte om mobilnummeret mitt. Dette var så ulikt meg.

Kom tilbake til den virkelige deg, Danielle.

"Hvem sendte meldingen?"lurte Gwen på som var bak meg.

Haha, jeg hadde glemt å sjekke meldingen. Jeg bare stirret på mobilskjermen som lyste og tenkte på andre ting. Jeg sjekket meldingen raskt.

Hei, Connor her. Kommer om en halvtime. Sees ;-)

"Umhh, det var Connor. Han sier at han kommer om en halvtime." svarte jeg og slo av mobilen og la den tilbake i lommen.

"Ooo, Danielle har allerede skaffet seg nummeret til en av de mest populære guttene på skolen. Applaus." sa Gwen og klappet med hendene.