Living With The Greco Twins

~Seksten

Bilde; Danielle.

#U R E TT E T

---------------------------------------

"Nåjaa, hva var det du ville snakke om?"

Chris ga meg et granskende blikk men det var ingen tegn på at han tenkte på det som skjedde mellom oss, pluss Ellena da. Hadde han glemt hendelsen? Eller tenkte han kanskje ikke mye på det? Kanskje det var bare jeg som overreagerte. Det gikk ikke ett eneste minutt der jeg ikke satt og tenkte på det som skjedde. Var jeg virkelig den eneste som tenkte på dette? Jeg følte meg plutselig dum og skrøpelig,

"Jeg vil bare snakke litt...angående det som skjedde i går." startet jeg svakt og lavt.

Han hvilte blikket sitt på meg og så nøyere på meg. Da jeg så at han åpnet munnen, med en nervøs og dirrende følelse skyndte jeg raskt med å si hva jeg skulle si. Jeg var redd for at han skulle si et eller annet som fikk meg til å grine eller bli flau.

"Jeg vil bare beklage meg. Jeg skulle ikke sagt det der. Det var ikke min sak, men deres Jeg burde ikke ha involvert eller blandet meg inn i det hele tatt. Det var veldig galt av meg. Jeg prøver ikke å ødelegge for dere, altså. Jeg bare ville fortelle deg sannheten, men det ser heller ut som om jeg egentlig prøver å ødelegge for dere. Og nå som du er sur på meg...jeg er så lei for det, jeg håper du kan tilgi meg." Jeg knep øynene hardt sammen og klemte hendene sammen. Jeg var for redd til å se ansiktsuttrykket hans.

Det fløt en lang stillhet rundt oss.

Vinden streifet forsiktig og varsomt på oss, så det gikk kaldt nedover ryggen min. Og det ble litt mer kjølig. Selvfølgelig siden vi var ute i hagen, i basketball banen. Jeg følte at det ble kaldere på grunn av vinden. Chris følte sikkert også det. Men det kunne jeg jo ikke vite noe om, siden jeg hadde øynene lukket men jeg bare gjettet meg til det.

Plutselig hørte jeg noen le høyt og grovt, antagelig Chris. Det var jo bare oss to her ute. Jeg åpnet øynene, glodde på han og lurte på hvorfor i alle dager han lo. Han lo så hele munnen var åpent og de kritthvite tennene vistes. Og rett i det øyeblikket, tittet sola fram og skinte på han, samtidig kastet vinden seg mot han. Det var jammen meg et nydelig syn å se på. Så fortryllende og ikke minst attraktivt. Hva var det jeg nettopp tenkte på? Jeg tenkte sikkert bare feil og-

Slutt, Danielle.

"Ikke vær så latterlig, blondie. Hva fikk deg til å tro at jeg var sur på deg?" spurte han med et bredt flir.

Jeg gløttet usikkert og samtidig spørrende mot Chris. Nå jeg skjønte jeg ingen verdens ting. Var han ikke sur på meg? Men...

"Du er ikke sur eller sinna...? Det var bare at ansiktsuttrykket di- vent, kalte du meg nettopp blondie?"

Jeg hadde visst fått et nytt kallenavn. Først Dani som jeg syntes var helt greit, også var det gullhår, både ja og nei. Etter gullhår var det Tingeling, harepus, lillemor Elle også videre. Jeg kunne ikke ramse opp alt sammen heller da. Men hittil nå, hadde faktisk ingen kalt meg "blondie", selv om det var et vanlig kallenavn for blonde folk. Men tiden var visst kommet.

Chris dro fram et salig smil og kom litt nærmere meg. Jeg reagerte lynkjapt og skulle trekke meg lenger bak, men plutselig snublet jeg i et eller annet og det var som om alt gikk i saktefilm. Jeg mistet balansen og desperat veivde armene mine etter hjelp uten å lykkes. La meg nå bare få håpe at jeg ikke ville knekke noen ribbein. Hjelp meg, please Gud og hør på bønnen mine. Jeg kunne se for meg hvor vondt dette kom til å bli og hvor stygg jeg kom til bli når jeg hadde på alle bandasjene og gipsene. Jeg knep øynene så hardt igjen at jeg kunne se stjernene i mørket.