Living With The Greco Twins

~Atten

Bilde; Danielle

#U R E T T E T

-------------------------------------

"Jeg må på do..." gjentok jeg om og om igjen. Hvorfor sa jeg det? Jeg ristet voldsomt på hodet så jeg nesten fikk hodepine. Det var skikkelig pinlig. Jeg måtte virkelig slutte å tenke på dette. Jeg var sikkert den eneste som tenkte på dette, tvillingene kunne ikke ha brydd seg mer eller mindre. Jeg laget en liten ting til en big deal for meg selv og gjorde egentlig bare ting verre for meg selv. Jeg hadde ligget på senga i flere minutter, nei, timer faktisk. Det var kanskje min nye rekord.

Jeg visste ikke om jeg turte å vise meg framfor tvillingene. Jeg visste liksom ikke hvordan jeg skulle face dem nå. Spesielt Chris. Jeg var så dum og flauet meg selv ut. Jeg skulle og måtte skjerpe meg. Fra nå av, hadde jeg bestemt meg for å ikke gjøre noe for å flaue meg ut eller noe som helst. Hvis jeg gjorde det en eller annen gang, skulle jeg prøve å ordne det og ikke løpe vekk. Jeg måtte glemme fortiden og leve i nåtiden right?

Jeg så ut av vinduet, gardinene var trukket til side, så månen skinte klart og vakkert. I tillegg blinket de små stjernene og det var så utrolig fin.

Jeg smilte for meg selv, og plutselig kom jeg på at vi skulle på denne 'spesielle' middagen. Eller det hørtes veldig viktig og stort altså. Burde jeg finne en kjole og sånn nå? Det burde jeg, ellers kommer jeg til å stresse vilt i morgen.

Jeg reiste meg bestemt opp og klappet hendene sammen.

Vel, på tide å finne en av mine fineste kjoler og pensko til denne spesielle og stjerne middagen. For å være ærlig, var jeg ikke så flink med mote, bare bitte litt. Gwen hjalp egentlig til med det meste. Denne gangen måtte jeg gjøre alt for meg selv. Det ville ikke bli så enkelt, ikke i det hele tatt.

Wish me good luck.

***

I dag var dagen. Mark skulle komme hjem og vi ble invitert til den "store" middagen av familien Collins om jeg husket rett. Etternavnet Collins hadde jeg hørt før, det var helt sikkert. Men hvor og når? Var det noen i klassen eller noen i nabolaget?

"Collins, Collins..." gjentok jeg om og om igjen i håp om å huske hvem navnet tilhørte. Jeg gikk fram og tilbake, mens jeg tenkte hardt for livet.

Plutselig banket det på døra som fikk meg til å skvette. Jeg åpnet døren og kikket ut av døra. Det var Connor som sto der. Jeg så spørrende på han og sa;

"Hei, er det noe?"

Han skannet meg fra topp til tå, før han så på meg og svarte;

"Du har ikke ordnet deg ennå...Er det noe du trenger hjelp med?"

Jeg så på klokka på veggen, det var fortsatt to timer igjen. Hvorfor skulle jeg kle på meg nå? Jeg skannet Connor og innså at han har kledd på seg. En elegant mørkeblå dress med en vinrød slips. Det passet han perfekt. I tillegg kunne jeg se at han hadde ordnet ansiktet, håret og tja...alt. Han så rett og slett ut som en modell der han sto.

"Hvorfor så tidlig? Det er jo fortsatt to timer. Har alle bortsett fra meg ordnet seg?" Connor nikket sakte og så litt rart på meg som fikk meg plutselig til å bli stresset. Jeg som trodde jeg hadde god tid.

"Okay, greit. Jeg gjør meg klar nå, snakkes!" sa jeg og lukket døren rett på ansikt til Connor av stress.

Oops.

***

Jeg så på meg selv i speilet og lurte på om jeg bare skulle droppe de høy hælene. Jeg kunne ikke gå med dem for å være ærlig, men de passet liksom til kjolen. Jeg hadde på en rød kjole med v-neck som rakk til knærne med et svart belte rundt livet. Sminken var lett og naturlig.

Jeg sjekket klokken på mobilen, 17:09 og lurte på om alle ventet på meg nede. Jeg rettet på kjolen og håret, før jeg bestemte meg for å gå ned. Alt var nesten stille i huset, bortsett fra lyden av høy hælene mine da jeg gikk ned trappen. Hadde de gått uten meg? Fordi jeg var så treg? Jeg gikk ned trappen og hørte mer lyd som hørtes ut som stemmer. Jeg pustet lettet ut for at de hadde faktisk ikke gått uten meg. Jo nærmere jeg kom ned, jo høyere ble stemmene. Connor, Chris, Mark og Audrey. Men jeg kunne ikke se dem. Var de kanskje i stua?

Jeg smilte for meg selv og tenkte på pappa. Jeg savnet han så inderlig. Plutselig hørte jeg noen skritt komme mot trappa. Jeg lurte på hvem det var. Det var bare et trappetrinn igjen før jeg var i hallen, men plutselig måtte bare satan vrikke ankelen min. Satan hadde virkelig lyst til å drepe meg. Hva hadde jeg gjort mot han?

"Æhhh..." Det var som om alt gikk i sakte film. Jeg knep øynene igjen og ba for at min engel skulle redde meg. Engelen var ment for å redde deg i slike situasjoner, ikke sant?

Brått kjente jeg at noen tok meg imot. Var det skytsengelen min? Jeg åpnet det ene øyet for å se hvordan min skytsengel så ut.

"Chris!?"

----------------------------------------------------

HEI, FOLKZ! TAKK FOR SIST :)

BEKLAGER FOR AT DERE MÅTTE EN EVIGHET SELV OM JEG SKREV AT EN NY DEL SKULLE BLI PUBLISERT SÅ SNART SOM MULIG. GRUNNEN ER AT JEG HADDE MYE Å GJØRE I DEN PERIODEN OG JEG HAR BESTEMT MEG FOR Å SKRIVE ALLE DELENE FERDIGE FØR JEG PUBLISERER. JEG ER FAKTISK SNART FERDIG MED HELE BOKA, SÅ DET ER BARE Å GLEDE SEG :-)

SIDEN DET ER SOMMER NÅ, HAR JEG SÅPASS GOD TID MEN SAMTIDIG HAR JEG JOBB NESTEN HVER DAG. MEN DET ORDNE SEG SIKKERT. JEG HÅPER DERE FORTSATT ER HER OG VIL TA DENNE NYE REISEN MED MEG TIL BOKAS ENDE.

HÅPER DERE LIKTE DENNE NOKSÅ KORTE DELEN. (Denne delen ble skrevet for 1-2 år siden og har skrevet litt om men ikke så mye. De nye delene er bedre, håper jeg. xD)

& HÅPER DERE HAR EN GOD SOMMER OG NYTER DET!!

STAY TUNED!!!

LOTS OF LOVES<3

-AMYSWATTYS