Living With The Greco Twins

~Tjue & fem

Der smalt det. Connor var så dum. Hvem skulle tro på den lille løgnen hans?

"Danielle, jeg visste ikke at du likte å spille basketball?"

Nei, det visste jeg ikke heller. Jeg hadde spilt basket maksimum ti ganger og det var med tvillingene. Bare for gøy.

Jeg merket at alle hadde øynene sine på meg.

"Hun er veldig sporty, mamma. Hun har blitt veldig glad i basket siden hun har spilt flere ganger med oss i bakgården."

Nei, Connor. NEI.

Jeg så ned på bordet og ønsket at et jordskjelv kunne oppstå og ta meg med seg. For jeg orket virkelig ikke dette. Han skulle få igjen.

"Åh, det er jo kjempefint! Chris, du har vel tid til å hjelpe vår Danielle?"

Nei, Audrey. Jeg trengte ikke noe hjelp. I hvert fall ikke når det handlet om basketball. Og noe som hadde med han å gjøre.

"Ja, Chris. Du kan vel hjelpe vår kjære Danielle?" Connor igjen. Den gutten altså.

Jeg kunne ikke annet enn å knipe øynene igjen mens jeg hadde hodet vendt på bakken. Jeg var spent på hva Chris ville si. Han måtte lurt på hva i all verden Connor og jeg drev på med.

"Emh, ja... Så klart." Svaret hans fikk meg til å se brått opp på han. Vi fikk øyekontakt. Plutselig kom sommerfugler ut av ingensteds og befant seg inni magen min.

"Slutt å glis som en idiot, du er for obvious." hvisket Connor inn i øret mitt. Jeg kremtet fort og sugde opp maten min så fort som om jeg var en støvsuger.

"Du er så grei, Chrisy."

Ellena. Oi, jeg hadde glemt at hun var her. Hadde glemt at hun i det hele tatt eksisterte.

Ups.

"Så flott! Da var det i boks. Forresten jeg skal på noen seminarer i nabolandet og blir da borte for litt over en uke. Håper det er greit med bare deg og guttene hjemme, Danielle?"

Hva søren? Skulle jeg være alene med tvillingene over en uke? Ikke tale om jeg kunne. Nei, jeg kunne bo hos Gwen. Jeg glemte hus hjelperne. Det var jo noen få av dem, så det gikk vel greit?

"Ja, selvfølgelig. Ingen stress!" Jeg ga Audrey mitt fineste smil.

"Så bra. Jeg drar i morgen tidlig. Gutter, oppfør dere og pass på Danielle, er den grei?"

Plutselig tok Connor armen rundt meg og ristet i meg mens han sa,

"Selvfølgelig skal vi passe godt på henne, ikke sant bro?"

Jeg skøyv Connor unna meg og så på Chris. Ventet på hva han skulle svare til det.

Han nikket sakte og så ut til å tenke seg om. Tenke hardt. Lurte sikkert på hva i all verden Connor drev med.

"Danielle, du er så heldig som får selveste Greco tvillingene for deg selv i over en uke."

Eh, hva søren skulle det bety? Ellena måtte bare være en stygg person. Ansiktsuttrykket hennes minte meg om en ansikt fylt med sjalusi. Jeg nikket meg enig med henne og ga henne et falskt smil.

"Hun er kjempe heldig. Alt kan skje på en uke."

Den siste setningen hvisket Connor i øret mitt så bare jeg kunne høre det.

***

Ellena hadde endelig dratt. Hun dro ikke før sånn syvtiden. Hun snakket i ett med bare Chris i stua mens Connor og jeg drev og spilte på PlayStation. Vi spilte et spill der vi slåss mot hverandre. Ante ikke hva spillet het, men det var artig. Mitt nye favoritt spill as. Vi så så vidt på Ellena da hun sa "hadet", håpet ikke hun tok det personlig selv om det var personlig. Hehe. Jeg hadde en følelse på at Connor heller ikke likte henne noe særlig. Så der var vi to, heldigvis.

"Hva spiller dere?" Jeg kunne se fra sidesynet at han var på vei mot der Connor og jeg satt.

"Mortal combat om det ikke er allerede tydelig fra før av. Eller glem det, du var jo såpass opptatt med kjæresten at du sikkert ikke la merke til det, sorry." Connor var best.

Jeg holdt latteren igjen. Mortal combat het spillet ja.

"Hold kjeft." var svaret til Chris før han skviset seg mellom oss. Det var ingen mellomrom mellom oss. Hvorfor måtte han akkurat sitte her? Han kunne ha sittet på den andre sofaen eller på den andre siden ved side av Connor. At han satt så nært meg, fikk meg til å miste fokuset og dermed tapte jeg mot Connor.

Jeg sukket høyt, mens Connor flirte og klappet med hendene.

"Jeg sa jo at jeg skulle vinne, taper!"

"Din-" Jeg fikk ikke sagt ferdig det jeg skulle for plutselig bestemte Chris seg for å lene seg nærmest på meg så ansiktet var vendt mot mitt. Det var så nært at jeg kunne kjenne pusten hans.

Jeg stivnet helt.

Det så ut som om han plukket opp noe ved siden av meg før han lente seg tilbake til sin egen plass. Fjernkontrollen. Kontrollen var rett ved siden av meg. Han kunne ha bedt meg om å ta den for han. Trengte han virkelig å leke med følelsene mine? En så liten ting kunne få hjertet mitt til å helt amok. Jeg kjente kinnene brenne totalt.

"La oss spille et annet spill." hørte jeg Chris sa i bakgrunnen.

Brått reiste jeg meg opp og kastet håndkontrolleren på fanget til Chris. Jeg hørte han ga fra seg et lite stønn. Ops, jeg hadde kastet den rett i skrittet hans.

Dæven, Danielle. Du var helt utrolig.

Jeg holdt hånden foran munnen for å ikke vise at jeg måpte og for å ikke vise rødmingen min.

"Sorry! Uhm...dere to kan spille, jeg må gå å gjøre lekser. Ha det!" Dermed løpte jeg raskere enn vinden (og lynet til og med), opp til rommet mitt og begravde ansiktet i senga.

Pulsen raste i været, ikke til å nevne hjertet også, som spratt utrolig mye. Det var ikke bare på grunn av løpingen min, men også det at han var så nær meg. Vi har på nippen til å kysse liksom. Haha. Tanken av det fikk meg til å smile bredt. Jeg slapp ut en glad latter mens jeg tok på munnen min, samtidig som jeg sprellet med beina.

Fersken.

Chris, hva gjorde du med meg?