Living With The Greco Twins

~Tjue & fire

Chris avbrøt Connor ved å kremte og ga han et tegn via ansiktsuttrykket hans. Et tegn på at han skulle stoppe.

Åh, nei.

Hjertet stoppet. Jeg var helt målløs. Selvfølgelig tok Connor det opp. Selvfølgelig husket de alt sammen. Hvordan kunne de ikke huske? Gwen, du sa de ikke brydde seg engang... Der tok du feil.

"HVA!?" utbrøt jeg høyt og prøvde å se så sjokkert ut som jeg kunne. Jeg var livredd inni meg, skalv nesten av frykt. Da de sa ingenting, fortsatte jeg,

"Gjorde jeg det, herregud! Connor, hva mer sa jeg? Nå ble jeg nysgjerrig." Jeg måtte få dem til å tro at jeg ikke husket noe så jeg kunne finne på forklaringer til det jeg sa i går.

Connor flirte høyt, men jeg merket at Chris ikke gjorde det.

"Ja, du nevnte noe med at du var forelsket i Chris eller no, så gråt du, så spydde du, så-"

"Ehh...Connor, det er nok. Jeg tror mamma spurte etter Danielle." Nok en gang avbrøt Chris Connor. Han så like ubekvemt ut som meg der han sto. Hvorfor hadde jeg den følelsen av at han prøvde å unngå og snakke om gårdagens episode? Fordi han husket alt? Fordi han ikke ville huske det? Fordi han avskydde at jeg likte han?

«Hvaaaaaaaaa...jeg må nok ha vært virkelig drita. At jeg var forelsket i Chris? Pfttft... ærlig talt-»

Finn på noe, Danielle. Finn på noe ASAP. Plutselig fikk jeg en ide, ideen var utrolig dårlig men fikk duge. De måtte gå med på den, spesielt Chris.

"Kan ikke tro jeg blandet navnet James med Chris, dumme meg..." mumlet jeg nok til at de begge kunne høre det. Var med vilje selvfølgelig. Dette var ikke min beste plan, men hva ellers skulle jeg finne på?

Connor dyttet meg og utbrøt,

"Hva i søren, Danielle? Du er into James, som i James Collins? Nabogutten våres?"

Jeg så på Chris som så på alt annet enn meg. Det var som om øynene hans dirret hit og dit, som om han ble sur. Nevene og kjeven var strammet. Det var de tegnene på at han var sur.

"Fyfaen, Chris, hun rødmer til og med!" Connor flirte høyt og pekte på ansiktet til mitt. Rødmet jeg? Nope, sikkert fordi det var varmt. Heldigvis mistok Connor det for rødming. Så lettet jeg ble.

Takk, Connor. Noen gang kunne du være hjelpsom.

"Av alle, James Collins? Jeg klandrer deg ikke da, han ser ikke verst ut men jeg ser bedre ut enn han." Connor krysset armene og så eplekjekt på meg. Jeg himlet med øynene. James reddet virkelig meg her. Jeg skulle til å si noe, men-

"Gratulerer." sa Chris brått etter en lang stund. Jeg skvatt nesten for jeg hadde nesten glemt at han sto der.

Jeg og Connor så på hverandre før vi så spørrende på Chris.

"Det ser ut som om følelsene er gjensidige, dere skal jo tross alt på en date." sa han bittert før han braste forbi oss, deretter åpnet og lukket døren så høyt at det smalt. Vi snudde oss for å se etter han. Hva skulle det bety? Hvorfor skulle han være så sur for tiden?

"Er det sant? Skal du virkelig date Collins?" lurte Connor på.

"Hva er problemet hans? Hater han virkelig James eller...meg?" datt det ut av meg.

"Slapp av, Danielle. Du er faktisk den eneste jenta Chris klarer å holde ut med. Det er ikke deg, det er Mr Collins det gjelder."

Hva? Jeg var den eneste jenta Chris klarte å holde ut med? Hva med den perfekte kjæresten hans?