Engler Faller

8. Lenker om mitt hjerte

Men hun visste. Hjertet hennes visste.

I et øyeblikk utenfor tiden så han på henne fra der han sto. Og der var de. Øynene hun hadde drømt om siden hun så dem, lengtet etter, trengte.

De boret seg inn i hennes egne og ble værende der, søkte etter noe de ikke fant, for hva ønsket de å finne? Evy var ikke sikker. Hun så kun da øyeblikket ble avsluttet, da vokteren hennes dro fram et spyd fra intet og festet blikket sitt på den kvinnelige engelen.

«Hva har du gjort?» spurte han, så kjølig, så rolig, at Evy nesten ble litt redd.

Den blonde engelen smilte. «Det som var nødvendig.»

Evys syn sviktet, og hun la forsiktig en hånd over såret for å sjekke hvor ille det var. Hånden hennes var vinrød da hun holdt den over seg. Et sekund senere hadde hun ikke lenger krefter til å holde den oppreist, så hun lot den falle ned på asfalten.

Det lugget til i hjertet hennes da hun lot blikket hvile på vokteren sin. Hun hørte lyden av metall som klinget mot metall. Vinger som slo mot luften, lettet fra bakken og opp mot himmelen.

Og et sekund pustet hun

Til

Lenker – om hjertet hennes, om alle lemmer og muskler og nerver.

Som hjertet stoppet, og hun stoppet

å leve.

***

?

Vokteren til Evangeline kjente det i hjertet. Den smerten som kun lenkene kunne fremkalle, den intense følelsen av å få organet revet ut fra kroppen til det ikke lenger gjorde vondt. Men han hadde lært seg å bli kjent med følelsen, omfavne den og bli ett med den.

Han fortsatte derfor å kjempe med presisjon, med elegansen til en tidligere engel, selv når kroppen hans ikke ville mer.

Han så ned på Evangeline som lå livløs på asfalten og omringet av sitt eget blod. Det var ikke mye tid igjen før han ikke kunne redde henne, som betydde at han måtte ta seg av denne situasjonen raskt. Noe den andre engelen ikke så ut til å være spesielt enig i.

«Jeg visste det, helt siden Michael fortalte at Zadkiel var blitt borte. Det kunne ikke være noen andre enn deg.» De kalde øynene hennes så på ham med slikt hat at han et øyeblikk lengtet tilbake til en tid hvor de hadde sett helt annerledes ut. En tid hvor hver gang han sa noe som begeistret henne, så lyste hele ansiktet hennes opp.

Hun svingte sverdet sitt på nytt, så fort at han feilet å heve sitt eget våpen fort nok til å blokkere. Konsekvensen ble en dyp flenge i overarmen og sverdtippen presset mot brystkassen.

Han så kaldt ned på det før han så inn i øynene hennes. «Hva gjør du her, Uriel?» spurte han rolig.

Uriel snerret. «Deg.»

«Hvorfor?» Han blunket mot henne for å spille dum, nok til at hun ble distrahert. Han brukte åpningen på å spinne spydet sitt mellom dem så sverdet glapp ut av hånden hennes og falt nedover.

Uriel stirret, så på at det falt og traff toppen av bygningen, til øynene hennes gikk mot Evangeline. Han sa ingenting imens Uriel studerte henne nærmere.

Hun ignorerte spørsmålet hans og sa heller. «Er det –»

«Ja,» svarte han sammenbitt. «Alt har sin pris.»

Uriel stusset med øyenbrynene, som om hun vurderte situasjonen på nytt.

Tenk fortere.

«Hold kjeften din. Jeg tenker så fort jeg vil.»