Living With The Greco Twins

~Seksten

Men plutselig, føltes det ut som om jeg datt på noe mykt og hardt samtidig, som en hard seng. Som om jeg ble tatt i mot av noe eller noen. Hadde Gud hørt på bønnene mine? Dette måtte være et mirakel. Tusen takk, tusen takk, sa jeg glad og jovialt inni meg. Jeg åpnet øynene opp sakte og forsiktig. Med en gang jeg åpnet øynene, ble jeg møtt av et par pene og dypphavsblåe øyner. Jeg kjente igjen hvem disse øynene tilhørte med en gang. Jeg kjente pulsen gikk rett i været og hjertet dunket raskere og samtidig i takt. Og for meg var dette veldig unormalt.

Chris hadde heldigvis tatt meg imot så jeg ikke trengte å ende mine dager her og nå. Den ene armen hans holdt rundt skuldrene mine mens den andre holdt fast rundt livet. Han hadde reddet meg. Og han var nå i helt-lista mi, som jeg laget og kom akkurat på nå. Han var i alle fall på første plass.

Heheh.

Det føltes ut som om vi var i en dramatisk kjærlighet film, der jenta falt og gutten tok i mot henne på en romantisk måte, også ble de trollbundet med hverandre ved å stirre hverandre dypt inn i øynene og tilslutt ble det kjærlighet ved første blikk. Vent, hva var det jeg nettopp tenkte på? Dette skjedde på virkeligheten, ikke i et eller annet romantisk film. Dette var realiteten, og det sugde søren meg helt. Gutten hadde kjæreste for svarte.

"Øhh, kan du stå opp? Det begynner å bli litt tungt her." sa Chris og avbrøt meg fra de absurde og bisarre tankene mine. Jeg kom til den ordentlige verdenen og blunket et par ganger. Chris så ut til å slite og så ut som om han holdt på å falle eller noe.

Ups.

Vent, var jeg så tung?

"Åhh, ehm, unnskyld!" Jeg reiste meg raskt opp fra omfavnet hans og rødmet. Jeg nærmest glødet eller flammet opp totalt og visste ikke hvordan jeg skulle møte blikket til Chris nå. Dette var så utrolig flaut. Han mente at jeg var tung eller kanskje tykk. Nå datt selvtilliten min et par hakk ned.

Chris humret lavt og tok armen litt foran munnen, mens han så på meg.

"Sååå, du er ikke-"

"Sint, nei." sa han og dro fram det eplekjekke smilet hans. Jeg pustet høylytt og lettet, og var glad for at han ikke var sur eller noe. Chris lo av meg og dro hånden gjennom det brune håret hans som han hadde ordnet vanlig og fint.

Jeg kunne ikke la være å le med han så jeg gjorde det. Men jeg lurte på hvorfor Chris liksom ikke var sur, altså sur for at kjæresten hadde vært utro. Han tok dette veldig lett, altfor lett. Det var veldig rart. Hvis jeg hadde fått vite at kjæresten min var utro mot meg, ville jeg ha reagert med en gang. Jeg ville ha blitt super sinna også rope og kjemme han ut helt til jeg følte meg bedre igjen. Jeg ville også ha slått til han og klaske han i ansiktet så mange ganger at han må bli værende i sykehuset på en lang stund. Men jeg hadde ikke en, og jeg ville heller ikke ha en. Jeg ventet på den rette, i guess. Selv om jeg visste at han ikke fantes, så ja det ville nok skje bare i mine drømmer.

Chill, Danielle. Slutt å vær så rar.

"Uhm, kan jeg stille deg et lite spørsmål?" Spurte jeg blygt og bet meg nervøst og forsiktig på leppa. Jeg kunne ikke noe for at jeg var nysgjerrig og at nysgjerrigheten tok over meg og gjorde at jeg turte å snakke mer:

"Klart."

Jeg svelget nervøst og la fram det jeg skulle spørre om.