Living With The Greco Twins

~Én

"Bra som vanlig." Jeg smilte.

"Flott å høre, men faren din vil at du skal møte han i stuen nå."

Jeg nikket, før jeg går inn i det store rommet som var stuen da. Jeg fikk øye pappa som satt på skinnstolen som leste avis eller noe papir greier.

"Hei," Jeg gikk til pappa og ga han en klem.

"Hei, jenta mi." Pappa smilte og la fra seg brillene og papirene.

Jeg satte meg ned på sofaen som var like ved siden av.

"Hvordan var dagen din?" spurte pappa mens han kom og satte seg ned ved siden av meg.

"Vanlig." sa jeg og trakk meg på skuldrene.

"Men hva var det som var så viktig?" La jeg til.

Pappa så plutselig alvorlig ut og litt sånn nervøs eller lignende i alle fall.

"Jeg skal på en forretningsreise til Japan. Det blir en lang tur, kan man si." sa pappa og så på meg for å se hvordan jeg ville reagere.

Hva?

Jeg var egentlig ikke sjokkert eller noe, for pappa har jo reist før og sånt. Hvorfor var det så viktig denne gangen? Det skjønte jeg ikke helt.

"Okei, du har jo reist på forretningsreise før. Så hvorfor så viktig nå?" Jeg så spørrende på pappa.

"Reisen kommer til å vare kanskje ett helt år."

"Hva!?" utbrøt jeg og reiste meg.

Jeg hadde aldri hørt om en forretningsreise sol varte i ett år. Aldri.

"Jenta mi, sett deg ned."

Jeg satte meg ned igjen og pustet dypt inn og ut.

"Jeg vet det er lenge, det er en viktig reise. Firmaet står på spill her, hvis ikke jeg går, kan det gå ille. Jeg må være der og lede. Skjønner du?" Pappa ga meg et smil.

Jeg nølte, før jeg nikket.

"Takk for at du forstår." sa pappa glad og ga meg en klem.

Vel, jeg var glad hvis han var glad. Han var den eneste jeg hadde igjen. Jeg måtte vel bare godta det. Selskapet hans var veldig viktig for han så.

Jeg reiste meg for å gå opp på rommet, men pappa stoppet meg.

"En siste ting før du går. Du skal bo hos min gode venns familie, familien Greco til jeg kommer tilbake." Pappa smilte glad.

Jeg så på pappa med store tinntallerkener øyner, før jeg utbrøt,

«Hva!?"

"Hvorfor må jeg det? Jeg kan jo bo her med Mary Ann. Jeg kan passe på meg selv, pappa. Stoler du ikke på meg?"

"Det er klart at jeg stoler på deg jenta mi, men jeg har allerede sagt ifra til Mark og hans familie som gleder seg til at du skal komme." Sa pappa.

"Hva, pappa! Hvordan kan du gjøre dette mot meg? Hvorfor kan jeg ikke være her i mitt eget hus!?" Jeg kjente sinnet kokte inni meg. Jeg hatet å bo hos andre folk, spesielt ukjente folk også. Eller jeg kjente Mark, men ikke familien hans.

Dett var for mye på en gang.

"Danielle, ro deg ned. Mary Ann får fri så ingen skal være her i huset. Jeg prøver å gjøre det beste for deg, vennen min. Familien Greco er veldig snille og du kommer til å like deg der. Det lover jeg deg." sa pappa og prøvde å være oppmuntrende.

Jeg gadd ikke dette. Hvordan kunne jeg bo hos en ukjent familie i et halvt år? Det gikk bare ikke. Jeg kjente tårene presset på.

"Jeg må gå." Og dermed løpte jeg opp til rommet.

______________________________________________

Holà, peps!

Første del av min nye historie. Jeg har en følelse på at denne historien kommer til å bli bedre, så les videre! De første delene bruker som vanlig å være kjedelige, men etterhvert blir det bedre! STAY TUNED!!!

#URETTET

*Vote & Comment*

Håper dere får en fin dag videre da, snakkes!

~AmysWattys