Living With The Greco Twins

~Én

Jeg ga henne ett hva-ser-det-ut-som blikk, men svarte likevel;

"Spiser."

Gwen lo litt, før hun også begynte å spise lunsjen hennes som er taco salat og en banan.

"Hva med deg? Hvordan var timen da?"

"En av den beste timene jeg noen gang har hatt." svarte Gwen og gliste.

Jeg så rart på henne, dette var ulikt Gwen, hun hatet skolen og alt hun vil gjøre, var å spise potetgull og smågodt mens hun så på k-drama. Det var Gwen det.

Da Gwen så det forvirrende og rare uttrykket mitt, flirte hun.

"Mrs Williamson hadde et eller annet kjærlighetsorg, så hun gadd verken å gjøre eller lære oss noe. Så vi fikk gjøre hva vi ville." Forklarte hun.

"Åh," Da skjønte jeg hvorfor, jeg ble litt redd der og da, da Gwen sa hun faktisk likte historie timen til Mrs Williamson.

"Du burde glede deg til hennes time," Gwen blunket raskt til meg.

"Har henne i morgen, så la oss krysse fingrene for at hun fortsatt skal ha kjærlighetssorg." lo jeg høyt som en gærning, men det var så mye bråk så folk la ikke merke til det. Heldigvis. Jeg hatet å få oppmerksomhet fra folk jeg ikke kjente.

"Men du, skal vi dra til byen i dag? Mamma ba meg om å kjøpe mat og sånt."

"Nei, sorry. Pappa ba meg om å komme hjem med en gang etter skolen, noe viktig eller noe." Jeg trakk på skuldrene og ga ett unnskyldende ansiktsutrykk.

"Da må det være noe viktig, faren din er jo nesten alltid på jobb og sånt." sa Gwen forståelsesfullt.

Jeg nikket.

"Hva tror du det er som er så viktig? At dere skal på ferie eller at du får deg en stemor!?" Spurte Gwen nysgjerrig og så ut til å tenke mye på det.

"Ehh. Vet ikke helt, men det er i alle fall noe viktig." sa jeg og ville ikke tenke så mye på det egentlig.

Gwen ga meg et nikk, før hun begynte å spise igjen og det samme gjorde jeg.

***

"Jeg er hjemme!" ropte jeg høyt i det jeg komm inn i huset. Jeg brukte alltid å rope om at jeg bar hjemme når jeg kom hjem, det hadde blitt en vane nå.

Jeg tok av meg skoene og la dem på plass, også hengte jakken min på knaggen før jeg gikk inn i det store huset vårt. Vi var to som eller nei tre som bodde i det, hvis jeg skulle regne med hushjelpen vår som bodde noen ganger her. Så huset var for stort og luksuriøst. Ikke at jeg klagde da.

Jeg ble møtt av hushjelpen vår Mary Ann. Hun var ei snill og søt dame på 50 år og hadde alltid vært her for meg når pappa var borte. Hun visste alt om meg og hjalp meg nesten med hver minste ting. Jeg sa alt til henne, hun forsto meg. Hun hadde vært hushjelpen vårt helt siden mamma døde...

"Hei," smilte jeg.

"Hei, Danielle. Hvordan var skolen idag?" spurte Mary Ann og smiler mildt.