En udødelig verden

Helvete 2

Bare en liten varsel!
Det kan være banning i dette kapittelet! Bare en liten varsel!

Han begynner å le. Jeg skjønner hva jeg nettopp ar gjort. Jeg har gitt han mitt svake punkt. Flørting....

Han slipper haken min. Jeg slapper litt mer av. Hvordan klarte han det så fort?  Å finne mitt svake punkt. Nå er målet mitt å ikke bli mer distrahert, og å finne hans svake punkt!

Han tar et skritt vekk fra meg. "Hvordan går det med Bjarne da?" spør han. Jeg ser hardt på han. Liker egentlig ikke å snakke om han, men hvis jeg ikke snakker om han vet han at det er et annet svakt punkt. "Han har det fint," sier jeg. "Hvordan går det med de andre guttene i gjengen?" spør jeg. Han begynner å le. "De ja, vel siden Bjarne har valgt din side, måtte jeg ha en forklaring på hvorfor jeg og Bjarne aldri er sammen mer, så jeg drepte dem," sier han og trekker på skuldrene. "Du gjorde hva!?" skriker jeg til han. "Drepte du alle 4?" skriker/spør jeg han. Han begynner å le. "Slapp av, jeg drepte dem ikke. Ville bare se hvordan du reagerte hvis jeg sa det," sier han og gir meg et der-dreit-du-deg-ut blikk. "Faen ta deg," mumler jeg. "Jeg har aldri hatt det kjekkere å drepe deg. Alle de andre gangene var så kjedelige. Det var det samme gamle, og jeg begynte å bli lei av det. Samme gamle spørsmål, samme gamle reaksjoner, samme gamle måter å rømme," sier han og trekker på skuldrene.

"Du har jo drept meg ca 28 ganger da," sier jeg. Fjeset hans blir overrasket, men det forsvinner raskt. "Å, hvordan vet du det?" Spør han og løfter det ene øyenbrynet. "Hvem vet?" Sier jeg og gir han lurt blikk. Jeg kan se at han blir irritert av svaret mitt.

"Hun vet virkelig hvordan hun skal gå meg på nervene. Jeg hater når hun ikke svarer på spørsmålet mitt," tenker han.

Jeg smiler inni meg, men fjeset mitt er et helt poker face. Vi står i stillhet. Jeg venter på at han skal gjøre noe, men han gjør ingenting.

"Faen ta deg!" Skriker han plutselig til meg. Jeg holder meg helt rolig. Han gjør vel dette for at jeg skal bli skremt eller noe. "Du er en liten drittsekk!" Han går fare truende mot meg, men jeg står stille. "Hvilke krefter har du?" Sier han og tar tak i armen min. Heldigvis har jeg på meg en langermet genser. Jeg ser stramt på han. "Svar meg! Hvilke krefter har du?" Skriker han. "Hvorfor skal du får vite det?" Spør jeg og legger ekstra trykk på du. Fjeset mitt viser ingen tegn til redsel. "Du svarer om du ikke vil eller ei!" Skriker han og strammer grepet rundt armen. Det gjør ikke vondt, men det er utrolig ubehagelig.

"Jeg må vite hvilke krefter hun har slik at jeg kan finne hennes svake punkt raskere, og slik at jeg kan blokkere de," tenker han. Vel, da sier jeg i hvertfall ikke kreftene mine.

"Sorry, lille venn, men du får ikke vite kreftene mine," sier jeg og på han. Han strammer skjeven, men slipper armen min. Jeg tar et skritt vekk fra han. "Du vet virkelig hvordan du skal irritere meg," sier han og ler en liten ekkel latter.

Kanskje det er hans svake punkt? Nei, da hadde han ikke sagt noe om det. Hva er hans svake punkt? Jeg tror jeg aldri har vært lengre vekke fra et svar enn det jeg er nå....

Siden dere er så snille og voter og kommenterer, skal jeg gi dere et nytt kapittel allerede nå😘
Tusen takk alle sammen, kjempe glad i dere😘