En udødelig verden

Første læretime

Skolen er ferdig. Jeg går bak skolen. Bjarne står der allerede. "Hva skjer med meg?" Spør jeg med en gang jeg står foran han. "Du er udødelig. Jeg glemte å si noen små ting om udødelig," sier han og smiler et litt usikkert smil. "Hva da?" Spør jeg, selv om jeg tror jeg vet svaret. Men svaret mitt høres så rart at jeg må høre han si der. "Når noen drikker drikken jeg lagde får de noen slags krefter," sier han. "Du kan visst lese tanker" sier han og smiler. "Jeg tror ikke jeg bare kan lese tanker. Når læreren snakket med meg og tok hånden på min, så jeg hele livet hennes," sier jeg. Han ser på meg med store øyne. "To krefter?" Spør han. Jeg nikker. "Hva med deg da?" Spør jeg. "Jeg kan bevege meg raskere enn vanlige mennesker og er mye sterkere enn vanlige mennesker," sier han. "Men jeg jobber med andre krefter også," legger han til. "Kult! Hva med Leonard?" Spør jeg. "Leonard, han kan se hvor hvem som helst er uten at han er til stedet," sier han alvorlig. Det forklarer hvordan han visste hvor jeg var.

Jeg og Bjarne er på vei hjem til han. Det viser seg til at han faktisk bor alene. Han skal lære meg noen småting om det å være udødelig.

"Jeg skal begynne å lære deg å mane opp ting," sier han og ser på meg. Mane opp ting? "Hvordan?" Spør jeg. "Når folk ønsker seg noe, får de det. For eksempel hvis folk vil ha sol, blir det sol. Det tar bare litt tid," sier han. Jeg nikker for å vise at jeg følger nøye med. "Se her," sier han og viser hånden hans. "Nå er den helt tom," sier han og smiler lurt. Han lukker hånden og åpner den igjen. Nå er det et egg i den. Jeg får store øyne. "Hvordan klarte du det?" Spør jeg. "Dette kalles å mane opp ting," sier han og smiler. "Regine, du må fokusere nøye. Etter hvert klarer du det bedre og bedre. Og til slutt klarer du det like fort som meg," sier han og maner et egg til opp. Jeg ler.

"Lukk øynene og hold hånden frem. Fokuser nøye på en liten gjenstand," sier Bjarne med beroligende stemme. Jeg tenker på en blomst. "Tenk nøye hvordan gjenstanden ser ut, lukten av den, hvor stor den er," fortsetter han. Jeg tenker på en blå kornblomst (bilder). Den skal være akkurat litt mindre enn hånden min. "Åpne øynene," sier han. Jeg åpner øynene sakte og ser ned i hånden min. En blomst ligger i hånden min. Akkurat litt mindre enn hånden min, og akkurat den fargen jeg ville ha.

"Det var da ikke så vanskelig," sier jeg og ler. "Nei, men det var en ganske enkel gjenstand," sier Bjarne. Jeg ser på blomsten min. "Hvordan enkel mener du?" Spør jeg. "En blomst, du vet akkurat hvordan den ser ut. Lukten av den er ganske enkel og hvor stor den er. Hvis du skal mane opp et stol, er der vanskeligere fordi den er større, lukten er veldig vanskelig og hvordan den ser ut. Det er så mange detaljer på den," forklarer han.

Jeg lukker øynene og ser for meg en kontorstol. Lukten av den er ikke så god, og fargen skal være svart, høyden skal være til magen min, og bredden skal være litt større enn rumpen min.. Jeg prøver å tenke på hver detalj. Når jeg åpner øynene, ser jeg Bjarne ha en diger stol på seg. Han setter den ned på gulvet. "Det var ikke vanskelig," sier jeg og smiler. "Ikke vanskelig? Sett deg på den," sier han og gir meg et utfordrende blikk, men på en morsom måte. Jeg reiser meg og setter meg på den. Plutselig brekker den, og jeg faller pladask på gulvet. "Du glemte detaljer du ikke kan se," sier han. Jeg sukker. "Kanskje det var litt vanskelig allikevel," sier jeg og ser ned i bakken. Fjeset mitt er sikkert helt rødt av flauhet. "Regine, du trenger ikke å være flau. Du prøvde og det er bra! Snart får du det til," sier Bjarne og rekker meg en hånd. Jeg tar den og han hjelper meg opp.