En udødelig verden

Bjarne?

Jenten var meg? Hva mener han med det? Jeg er jeg, og slik er det. Ikke sant? Leonard er udødelig? Udødelig finnes ikke! Det er bare noe noen fant opp, ikke sant? Jeg blir så forvirret.

"Jeg kan forklare deg litt om udødelig før jeg fortsetter," sier han og kommer nærmere. Han står bare noen centimeter fra meg. "Jeg var den andre som ble udødelig i hele denne verdenen," sier han. "Hvem var den første?" Spør jeg. "Den første, hvorfor spør alle om den første? Vel den første kjenner du faktisk," sier han og smiler. "Bjarne," hvisker han. Jeg får igjen store øyne. Bjarne? Det kan ikke være sant!

"Faren hans jobbet på labben," sier han og går rundt meg. "Bjarne ville gjøre det samme, og begynte å forske. Han laget en drikke som gjorde folk udødelige," sier Leonard. Jeg ser ned i bakken, vil ikke ha øyekontakt med han. "Foreldrene hans ble tatt som hekser". Jeg ser nøye på han. "Husk Regine, dette var for 500 år siden," sier han. "Jeg var ikke født da, men Bjarne har fortalt meg alt dette. Uansett, Bjarne var bare et barn da folk brøt seg inn i huset deres. Moren hans gjemte han inne i et klesskap," sier han. Han stopper foran meg. Vi får øyekontakt. Han ser på meg med iskalde øyne. "De kom inn i rommet de var i. Foreldrene strittet imot, men folk hadde høygafler og spyd," sier han. "Hvordan vet du det?" Spør jeg kaldt. "Bjarne fortalte det. Han ble gjemt i skapet, men det var et lite hull der som han så gjennom," sier han og smiler ekkelt. Jeg tenker gjennom der han sier. "Bjarne så hvordan folkene rev foreldrene i stykker, han så folkene rive klærne og de var så desperate etter å drepe dem," sier han kaldt. Tårene presser på.
Det må ha vært grusomt for han. Helt forferdelig. Jeg ser det for meg. Rommet de var i, Bjarne som sitter i er skap redd som bare det, foreldrene som prøver å holde ser i live...

"Da folkene også kalt 'mobben' var ferdig gikk de ut igjen og lot foreldrene ligge der. Hjerte banket sakte, de hadde lange sår over alt, det var blod overalt," beskriver Leonard. Jeg får frysninger. Gåsehuden går nedover på ryggen. "Bjarne gikk sakte mot foreldrene. Han fant drikken og skulle til å gi den til dem, men hjerte stoppet," fortsetter han. "Bjarne prøvde alt, men det gikk ikke. De var borte for alltid," sier han. "Hva med Bjarne?" spør jeg og ser på han med øyne fulle av tårer. "Han hadde mistet familien sin. Moren skulle få en baby, men det skjedde aldri. Bjarne var redd, han ville ikke leve mer." Leonard tar en dramatisk pause. Jeg sukker, og jeg ser ned i bakken. "Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, så han drakk drikken. Han hadde ingenting å tape," sier Leonard og tar to fingre på haken min. Han løfter hodet mitt opp. Jeg ser han inn i øynene. "Se på han nå, han lever og har levd for 500 år, happy ending," sier han og smiler.

Han ser på meg en liten stund. Jeg ser på han. "Hvorfor vil du drepe meg? Du ble aldri ferdig med historien din," sier jeg til slutt. "Greit, jeg skal drepe deg," sier han og smiler et ekkelt smil. "Det har jeg gjort de siste 250 årene," sier han og ler en ekkelt kort latter. "250 år?" hvisker jeg. "Ja, når folk dør blir de til en annen person. Det gjelds å leve flest ulike liv," forklarer Leonard. "Du, søtnos var så mange forskjellige liv."