En udødelig verden

Ukjent nummer

Jeg sitter og tenker på mitt svake punkt. Er mitt svake punkt Anna? Det kan det ikke være. Det må være noe annet. Telefonen min begynner å dirre. Jeg tar den opp, ukjent nummer?

"Hallo?" sier jeg inn i telefonen. Jeg kan høre en person puste tungt i andre enden. "Hei, har du savnet meg?" sier en dyp stemme. Jeg holder pusten i refleks. Det blir stille, før jeg sier; "Hva vil du? Ha deg vekk fra meg!" "Slapp av søta, jeg vil bare snakke". "Kom deg vekk, og ikke kall meg søta!" sier jeg irritert. "Du skal møte meg," hvisker han. "Nei!" sier jeg bestemt. "Jo!" "Nei!" "Jo!" "Nei!" Jo!" "Nei! Og dermed basta!" Det blir stille en liten stund.

"Hvis ikke går det utover vennene dine," hvisker han. "Jeg har ikke venner," sier jeg og prøver å høres tøff ut. "Har du ikke venner? Hva med Alisa? Eller Bjarne? Jo, eller Jonas?" Sinnet bobler inni meg. Han skal ikke få sette en finger på en av de.

Alisa er kanskje ikke vennen min, men hun er uskyldig, og jeg vil ikke la kampen gå utover noen andre enn meg. "Du rører ikke noen av dem!" Sier jeg sint inn i telefonen. "Åja? Møt meg da," sier han utfordrende. Jeg sukker og vet at jeg har tapt denne telefonsamtalen. Latteren hans vokser, og han skjønner også at jeg har gitt opp. "Hvor og når?" "Smuget, om 1 time!" Sier han bestemt.

Smuget. Det får meg til å grøsse. Siste gang (og første gang) jeg var der, skulle Leonard drepe meg, og jeg visste ikke hva udødelig var.

"Greit!" Sukker jeg. "Fint! Ses da, søta," sier han etterfulgt av en latter. Irritasjonen bobler inni meg, men jeg gidder ikke å bry meg, så jeg bare legger på.

Jeg går ut av rommet. Dette huset er utrolig fint. Veggene er hvite, med fine bilder av solnedgangen og havet. Jeg går inn en av dørene. Nei, ikke her.

"Leter du etter noe?" Spør en stemme bak meg. Jeg skvetter og snur meg. "Jonas! Du skremte meg," sier jeg. Han begynner å le. "Trodde du kunne lese tankene mine," sier han. "Vel, jeg kan, men jeg øver meg på å holde alt ute av hodet". Han nikker og spør; "hva prøvde du å finne?" "Egentlig deg," sier jeg. Han smiler. "Vel her er jeg!"

Jeg og Jonas bestemte oss for å gå ned i stuen. Stuen var utrolig fin. Det var en diger flatskjerm, fine dekorasjoner, stuebordet var av glass og sofaene var av skinn. Alt var så moderne.

Vi setter oss i sofaen og begynner å snakke. Det er egentlig ganske koselig. Han forteller om hvordan han ble udødelig, og jeg forteller han hvordan jeg ble udødelig. Tiden går fort og det er bare 15 minutter til jeg skal møte han.

"Jeg må gå," sier jeg plutselig og reiser meg. Han ser forvirret på meg. "Eller, jeg må ikke, men jeg vil bare få meg frisk luft," sier jeg. Han reiser seg han også. "Jeg vil også bli med," sier han og smiler et varmt smil til meg. Jeg kjenner meg litt stresset. Han kan ikke bli med. "Men, men, ehm, du må jo være hjemme, og, ehm, passe på Bjarne," sier jeg. "Jeg skjønner, du vil jeg skal passe på han. Det går fint, jeg blir jeg og passer på han," sier han. Jeg sier tusen takk, og går ut døren.

Nå har jeg bare 10 minutter på meg. Så jeg begynner å små-jogge mot smuget.