En udødelig verden

Brannalarmen

Jeg gjentar og gjentar ordene i hodet mitt. Tiden er snart inne...
Hva mener noen med det? Jeg ser ned på telefonen. Jeg vet hvor du er...
Hvem er det egentlig? Jeg tar telefonen opp og ser på nummeret. Et ukjent nummer. Jeg går inn på gule sider og søker på nummeret, men det eneste som kommer er at nummeret ikke finnes, eller at det er privat.

Jeg går inn på kjøkkenet og finner en gul lapp. Først trodde jeg det var personen, men det var visst foreldrene mine...

Hei, vi er på jobb. Kommer ikke hjem før om 2 dager. Mvh mor og far

Egentlig visste jeg det, men de har vel glemt at de har sagt det.

Siden jeg er hjemme alene, farget jeg håret. Jeg gjør det alltid når jeg er hjemme alene, så jeg går opp på rommet. Jeg går bort til skuffen hvor jeg har alle hårfargeproduktene. Som vanlig lukker jeg øynene og tar to. Det blir til (fargene på bildet).

Når jeg er ferdig går jeg ned og lager meg middag. Det blir en veldig enkel middag med makaroni, ketchup og ost.

Neste dag

Jeg begynner å gå til skolen. Selv om det er 25 minutter til skolen starter, har jeg ingenting å gjøre hjemme. Uansett føler jeg meg tryggere på skolen der det er lærere, og andre elever. Mens hjemme er det bare meg.

Jeg setter meg på plassen min. Det har nettopp ringt, og læreren er for sen. Jeg ser rett fram, men i sidesynet ser jeg at Leonard ser på meg. Det skremmer meg. Han ser på meg som jeg er den siste matbiten på jorden.

Timen gikk greit. Det eneste som var, var at Leonard så på meg, men ellers gikk det greit.

Jeg går til skaper mitt og åpner det. Plutselig går brannalarmen. Elever begynner å skrike og løpe. Folk løper i hverandre. Jeg står klemt inntil skapet. Noen av elevene har falt, andre er nesten ute.

Noen tar tak i armen min og drar meg vekk. Jeg klarer ikke å se hvem det er. Personen slenger meg inn i et klasserom. Smerten sprer seg rundt i kroppen.
Nå ser jeg hvem det er. Jeg skal akkurat til å skrike, da han tar hånden foran munnen min. Han har på seg svarte solbriller. "Du skal være stille," sier han irritert til meg. Jeg nikker et lite nikk. Han tar vekk hånden og går bort til døren. Jeg hører et lite klikk, og skjønner at han har låst døren.

Han begynner å gå sakte mot meg. Jeg reiser meg raskt opp. "Hva vil du?" Hvisker jeg. Han får er ekkelt smil. Jeg går bakover. "Bare stå stille," sier han rolig. Jeg rister på hodet og går raskere bakover. Han begynner å le en liten ekkel latter. Jeg fortsetter å få bakover. Plutselig faller jeg bakover. "Du er veldig klumsete," sier han. En stol sto bak meg, så har jeg klart å gått på den. "Please," hvisker jeg. "Bare hver rolig, så kjenner du ingenting," sier han. Når står han rett ved meg.

Et lite klikk høres fra døren, og en dør går opp. "Leonard og Regine, dere er i kjempe trøbbel," sier en lærer. Jeg puster lettet ut. Ikke på grunn av trøbbelet, men fordi læreren reddet meg. "Dere slo på alarmen, så det blir gjennsitting," sier hun.