En udødelig verden

Vekke fra skolen

Jeg stopper og ser meg rundt. Alt er bare skog. Solen skinner gjennom trærne.

Jeg fortsetter å gå innover i skogen. Hadde jeg vært et vanlig menneske hadde jeg vært livredd, men jeg er ikke livredd. Tvert imot, hvis det kommer noen, kommer jeg til å høre tankene deres.

Jeg setter meg mot et fjell med mye mose på. Det er koselig her. Solen skinner fint, og grønnfargen er utrolig fin. Jeg ser bortover fjellveggen, og ser noe rart. Det ser ut som mosen plutselig bare stopper der borte. Jeg reiser meg og går bort. Det er en dør. Først tenker jeg å banke på, men jeg vet egentlig ikke hva jeg burde. Det kan være hvem som helst som bor der inne, men det ser også så forlatt ut. Jeg lukker øynene og prøver å høre tanker, men det er stille. Bare min egen tanke surrer rundt i hodet mitt. Det må bety at ingen bor der.
Hvis det er noen der, kan jeg bare si at jeg har gått meg vill og vil vite veien til byen. Hvis det ikke er noen der kan jeg bare bli der en liten stund. Kanskje sove der også. Foreldrene mine er jo på jobb, så de finner ikke ut av noe av det jeg har gjort.

Etter en lang diskusjon med meg selv, går jeg inn. Det er ingen her. Jeg lukker døren forsiktig. Rommet er kanskje 25 kvadratmeter. Det ser ganske koselig ut. En seng, et bord, fire trestoler, en liten sofa og et lite kjøkken. Det er bare litt mørkt her, fordi det ikke er noen vinduer.

Jeg lukker øynene og ser for meg en lampe. Den skal være kremhvit, og lyset skal være sterkt nok til å lyse opp hele rommet. Jeg tenker på hver detalj, lyspæren, skjermen, ledninger som går til et batteri med full ladning.

Når jeg åpner øynene, ser jeg en fin lampe akkurat i min høyde som står foran meg og lyser. Akkurat sånnen jeg ville ha.

Jeg begynner å mane opp ting. Gamle bilder som mange hytter sikkert har, bilder av sjøen og skogen. Jeg maner også opp stearinlys.

Jeg ser på klokken, og ser at den allerede er tre på natten. Hvordan har tiden gått så fort? Jeg går bort til sengen og legger meg oppi. Madrasser var akkurat passe myk, og teppet var akkurat passe varmt.

Jeg våkner med et gjesp. Mange av tingene jeg manet fram har forsvunnet. "Hvor mye er klokken?" Spør jeg meg selv. Jeg finner telefonen, og ser på klokken. "Halv elleve," sier jeg. Jeg har aldri sovet så lenge som udødelig. Det er syv og en halv time.

Plutselig kommer jeg på noe! Skolen!? Den har startet! Eller, jeg vet ikke om jeg gidder. Bare tanken av skolen får meg til å grøsse. Foreldrene mine er vekk uansett. De får vel aldri vite noe uansett.