En udødelig verden

Skolen

Jeg og Bjarne holdt på lenge. Han lærte meg hvordan jeg kunne mane noen småting raskere. Jeg blir bare bedre og bedre på det. Han sa også noen små fakta om udødelig. Det finnes mange udødelige i verden. Faktisk er de fleste magikerne udødelige. De viser oss et triks, som egentlig de fleste udødelig kan. Men alle vil ikke være magikere.
Noen vil være et helt vanlig menneske som reiser rundt i verden.
Noen vil lære flere krefter.
Noen vil hjelpe andre i nød.
Alle udødelige er forskjellige, akkurat som vanlige mennesker. De finnes over alt i verden.

Det er morgen. Jeg har bare sovet 4 timer i natt, men jeg føler meg helt våken! Jeg går bort til skapet mitt og finner en lang grå hettegenser og en lang svart bukse. Å få berøringene på meg var ikke kjekt. Jeg kommer aldri til å se på læreren min som den samme. Hun hadde det vanskelig og jeg har bare lyst til å si unnskyld for det som skjedde. Men jeg kan ikke. Hun vet ingenting om det. Det er sikkert mange på skolen som har det ille, og jeg har ikke lyst å vite om det! Jeg har det vanskelig nok med stemmene som viser seg til å være tanker.

"Se på hun teite"
"Hun har forandret seg!"
"Herregud, hvilke klær har hun på seg?"
"Styggen, dummen, dritten i fitten,"
"Sykt teit, liksom,"

Slike tanker gikk rundt i hodene til folk. Jeg ser ned i bakken. Ingen må vite at jeg har hørt det. Dette klarer du, Regine tenker jeg til meg selv.

Jeg går til skaper mitt og åpner det. Neste time er matte. Jeg finner bøkene og går til klasserommet. Alisa sitter med noen av jentene. Når hun ser på meg himler hun bare med øynene, men jeg kan høre tankene hennes.
"Hva har skjedd med Regine? Hun var så glad før, og smilte. Nå prøver hun å skule seg,"
Jeg setter meg på plassen min bakerst. Bjarne og gjengen kommer inn. De setter seg på plassene sine. Bjarne ser bekymret bort på meg, men jeg bare vifter det bort og ser rett fram.

Skolen var grei nok. Alle tankene til folk om meg har jeg på en måte blitt vandt til. Leonard er ikke å se noen steder. Han har sikkert reist langt vekk. Håper virkelig det.

Jeg går hjem. "Hallo?" Roper jeg. Ingen svarer. De kom hjem fra jobb-reisen i går. Nå er de på jobb, men de kommer hjem i kveld. Jeg går opp på rommet og går til hår skuffen min. Som vanlig lukker jeg øynene. Denne gangen tar jeg bare en.

Jeg er ferdig med å farge håret, og jeg ble kjempe fornøyd med det! (Bildet) Denne fargen vil jeg ha en stund, men så kommer jeg på at håret gror raskere enn vanlig, og at da må jeg farge med samme farge om igjen. Og det er ikke så lett. Fargen blir jo mørkere da...
Det er ikke lett å være udødelig. Klærne begynner å bli små fordi jeg vokser å raskt, jeg vil ikke bli tatt på av noen fordi da får jeg vite hele livet, jeg har ingenting å gjøre fordi jeg sover så lite...
Alt er så rart,
Alt er så ulikt meg...