Remember me? [One direction fanfic, norsk]

Del 34: Dumme Harry

Døra glir sakte opp. Jeg snur meg. Harry kommer inn og lukker døren bak seg. "Gå ut" sier jeg og fortsetter med det jeg driver med. "Ellie, vær så snill" sier han og kommer nærmere. "Jeg vil ikke snakke med deg" sier jeg og reiser meg opp fra sengen. "Bare la meg forklare" sier han og går enda nærmere. "SKJØNNER DU INGENTING?! JEG VIL IKKE SNAKKE MED DEG! JEG VIL IKKE ENGANG SE DEG! KAN DU BARE GÅ UT?!" roper jeg sint. Han sukker. Så snur han seg og går sakte mot døren. Han stopper i døråpningen og ser på meg. Jeg smeller igjen døren foran han. Dumme liv. Dumme verden. Dumme turné. Dumme meg. Dumme Harry. Dumme hva nå en den andre jenta heter. Plutselig går døra opp igjen. Jeg snur meg fort. Jeg orker ikke mer mas nå. Det er den andre jenta. "Hei" sier hun og smiler et falskt smil. Hun lukker døren bak seg. "Hei?" svarer jeg spørrende tilbake. Hva vil hun her egentlig? "Jeg er Anne" sier hun og gir meg et nytt falskt smil. "Jeg er.." begynner jeg, men blir avbrutt av Anne sin skarpe stemme. "Jeg vet hvem du er. Du er Ellie Whatsson" sier hun fort. "Hva gjør du her?" spør jeg før hun rekker å si noe mer. "Hva gjør du her? Guttene sa at du dro?" spør hun. "Jeg kom tilbake? Vi er venner, så hvorfor ikke?" sier jeg og ser på henne. "Bare sånn at det er klart så er det faktisk jeg som er med guttene på forskjellige ting fra nå av. Det er bare plass til én. Og det er jo ikke min skyld at du dro. Og det er heller ikke min skyld at du kom tilbake. Enten så kan du dra hjem og fortsette med det tåpelige lille livet ditt eller så kan du bli her og ta konsekvensene av det. Ditt valg. Og hvis du ikke holder deg til det, kan du bare angre" sier hun og legger armene i kors. "Det er bare såååå koselig at vi kan være sammen her! Vi kommer til å bli såååå gode venner!" sier hun falskt og legger på enda et falskt smil på slutten. Så himler hun meg øynene og går ut døren. Ble jeg akkurat truet? Av en jente jeg ikke engang visste hva het før for 2 minutter siden? Jeg gidder ikke å bry meg om henne akkurat nå. Louis lovet meg lunsjpiknik og nå har jeg bare 2 minutter på å gjøre meg klar. Jeg tar på et par jeans og en blomstrete t-skjorte som jeg dytter nedi buksen foran. Utenpå tar jeg på en Ola-jakke. Så finner jeg et par hvite sko og går ut av rommet. Louis står allerede klar. Jeg smiler. "Er det nå jeg skal fortelle deg hvor fin du ser ut?" Spør Louis og ler. Jeg ler jeg også. Han rekker fram hånden sin. Jeg tar den og vi går ut på gaten. Louis viser meg veien. Det tar bare rundt 5 minutter å gå. Vi setter oss ned på et teppe med piknikkurven mellom oss. "Hvordan går det med deg og Harry?" spør han og tar en bit av en av brødskivene som han hadde med. "Jeg vil ikke snakke med han" sier jeg og ser ned. "Du kan vel gi han en sjanse til å forklare seg?" spør han. "Det finnes ingen forklaring. Han får si ifra når han har funnet en" sier jeg og ser opp igjen. "Så. Fortell meg. Hva har Anne som jeg ikke har?" spør jeg. "Vel. Hun er jo morsom, søt, snill og talentfull" sier han. "Nei, men sånn seriøst liksom" sier jeg og lager et alvorlig uttrykk. "Helt seriøst? Ingenting" sier han og smiler. Jeg ler. "Så. Hva har skjedd mens jeg var borte? Noe nytt?" spør jeg interessert. "Det har faktisk ikke skjedd så mye. Liam var på flørten med en eller annen jente, men det funket visst ikke" sier Louis. Jeg smiler. "Og jeg som trodde jeg skulle få no ordentlig sladder nå" sier jeg liksomskuffet. "Har det skjedd noe spennende med deg som jeg ikke har hørt da?" spør han og tar et jordbær. "Jo, jeg slipper album om tre dager, jeg er nominert til min første TTA og jeg gjorde akkurat en modelljobb for sugar" sier jeg og smiler. "Altså har det skjedd ganske mye" sier Louis og smiler. "Ja, men nå orker jeg ikke å snakke egentlig" sier jeg og ler. Louis smiler. Han stryker løst over kinnet mitt før han kysser meg ømt på leppene. Jeg smiler.