Remember me? [One direction fanfic, norsk]

Del 18: Snorking, mamma og orientering

Jeg våkner i armkroken til Peter. Jeg setter meg kjapt opp. De andre har tydeligvis også sovnet. Sara snorker. Høyt. Jeg går opp trappen og inn på rommet til Sara. Jeg begynner å lete etter telefonen min. Plutselig plinger det i en eller annen telefon. Jeg løfter på dyna og får øye på telefonen til Sara. Hun fikk en melding. Fra Axel (?).

***Melding fra Axel***
-Når skal vi si det?💗

Hæ? Jeg klarer ikke å la være og går inn på chatten. Jeg blar oppover. Hjerter overalt. Er de sammen? Og Sara har ikke sagt det? Og hun har løyet og sagt at hun liker Matias? Plutselig ser jeg beviset.

***Melding til Axel***
-Jeg elsker deg❤️

Hvorfor kan hun ikke bare fortelle meg det? Det verste er at nå kan jeg ikke si til Sara at jeg vet det, for da finner hun ut at jeg så på meldingene. Jeg spotter plutselig mobilen og kapper den med meg før jeg forter meg ned trappa. "Sara? Du har fått en melding!" sier jeg og går inn i stua. Hun våkner brått. Jeg rekker henne telefonen. Hun tar den imot. "Hva er det?" spør jeg og later som om jeg ikke vet det. "Å! Det er .... Ikke noe spesielt. Bare... Mamma" sier hun og begynner å skrive. Sara er utrolig dårlig til å lyve, men jeg later som om jeg går rett på. "Åja" sier jeg kjapt. Vi vekker de andre og ordner oss. Endre og Sara sjekker overalt på internett etter konsertbilletter mens jeg og Peter går i butikken. "Så, hvordan møtte du egentlig Endre?" spør Peter bare helt plutselig. "Det var egentlig helt tilfeldig. Guttene øvde og jeg hadde ikke noe å gjøre, så jeg bestemte meg for å gå og titte litt i butikkene. Han gikk tur med hunden sin, hunden kom seg løs og løp til meg. Det var vel egentlig det som skjedde" forklarer jeg litt klumsete. Peter nikker. Vi går inn i butikken. Etter tjue minutter har vi endelig funnet.... Melk. Så vi begynner å lete etter neste ting på lista. I know, i know, vi er ikke akkurat de flinkeste til å handle, men who cares? Etter vi har funnet det vi skal ha, betaler vi og ruslet hjemover. Vi snakker om alt mellom himmel og jord. Vi snakker om fotball da jeg mister helt fokus på veien, krykkene og benet mitt og faller rett over en stein. "Går det bra?" spør Peter forskrekket og hjelper meg opp. "Sorry, jeg er bare så.. Klønete" sier jeg og ser opp. Jeg stopper akkurat i øynene hans. Vi ser hverandre rett inn i øynene. Han lener seg mot meg. Oi, shit. Jeg får panikk. "Å, å, sorry. Jeg bare. Sorry." sier jeg klønete og fortsetter å gå. Han kommer etter. "Min feil, ikke tenk på det" sier han kjapt. De siste minuttene til huset sier vi egentlig ingenting. "Hei" sier jeg da vi han kommet inn. "Hei" sier Sara. Jeg går mot stua der Sara og Endre sitter. "Funnet noe?" spør jeg og setter meg ved siden av dem. Peter setter seg på andre siden. "Nei, det er nesten umulig!" sier Sara og sukker. "Vi har funnet to konkurranser, men det er flere tusen som er meg på dem. Vi deltok, men det er jo liten sjanse for å vinne" sier Endre. "Vi får vel bare se hva som skjer" sier jeg kort. Det er jo litt vanskelig å få tak i billetter når det bare er en uke til konserten. Klokka er 10 og vi lager oss en sen middag. Endre drar hjem. Etter vi har spist, går vi og legger oss.
----------------------------
"Frokosten er servert!" skriker Sara og slår to kjelelokk mot hverandre. Det lager utrolig mye lyd. "Sara! Prøv å vær LITT stille!" skriker mammaen hennes nedenfra. "Sorry!" Roper hun tilbake. Jeg og Peter ordner oss og Sara henter maten. Vi spiser på rommet hennes. "Sara?! Jeg og pappa skal på et møte! Vi blir borte en stund!" roper mammaen til Sara. "Okei!" roper hun tilbake. "Jeg må hjem en liten tur, men jeg kommer tilbake snart" sier Peter og går ned. Døra smeller igjen. "Ellie?" spør Sara og kommer ut fra badet. "Hm?" sier jeg og snur meg mot henne. "Hva skjer mellom deg og Peter?" spør hun og letter på det ene øyenbrynet. "Ingenting" lyver jeg og ser ned på mobilen min. "Løgner!" sier Sara. Jeg skvetter til. "Jeg trodde vi fortalte alt til hverandre?" Sier hun sint. Det er dette jeg mener med barnslig! "Trodde jeg og!" sier jeg. "Hva snakker du om? Peter prøvde å kysse DEG og du sa ingenting?" sier hun og legger armene i kors. Jeg reiser meg opp. Hun er TITUSEN ganger verre enn meg! Uten å tenke meg om bare glipper det ut av meg. "Du er sammen med Axel og når hadde du tenkt til å fortelle meg det?!" sier jeg sint. "Hvordan vet du det?" sier hun overrasket. "Eh, Eeeh, ehm, øh, jeg. Jeg" prøver jeg. "Leser du meldingene mine?!" sier hun sint. "Eh, eh, unskyld, jeg" begynner jeg, men blir avbrutt. "Ikke gidd!" sier hun surt. Det blir stille en stund. "Kan du gå?" mumler hun lavt og stille. "Hæ?" spør jeg. "Kan du gå?" sier hun høyere og tydeligere. "Hvor? Jeg har jo ikke noe sted å være?" sier jeg fortvilet. Nå har jeg virkelig rotet det til! "Synd for deg!" sier hun surt. Jeg sukker, går ned trappen og tar på meg skoa. Så går jeg ut. Flott! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg snur meg og går rett inn i Peter. "Hva skjer?" spør han. "Bare, jentegreier, ga til Sara, hun er viktigst" sier jeg og begynner å gå. "Sikker?" spør han. Jeg snur meg. "Ja" sier jeg kjapt og begynner å gå igjen. Jeg aner ikke hvor jeg skal. Plutselig kommer jeg på det. Jeg forter meg nedover gaten. Jeg går gjennom et par gater før jeg finner leiligheten. Jeg ringer på og tar et skritt bakover. Etterhvert høres lyden av skritt bak døren og håndtaket blir trykket ned. "Ellie!" sier hun. Ansiktet hennes lyser opp med en gang hun ser meg. Jeg kjenner en kriblende følelse i kroppen. "Mamma!" sier jeg og gir hun en klem. "Jeg har savnet deg!" sier jeg i klemmen. "Jeg har savnet deg også, vennen min" sier hun og smiler til meg. "Men, du, jeg kan ikke ha besøk akkurat nå, så vi får nesten ta det her senere" sier hun trist og lukker igjen døren. Jeg sukker og går tilbake igjen. Hva skal jeg gjøre nå da? Selvfølgelig! Endre! Jeg ringer han.

El: Hei
E: Hei, hva skjer?
El: Jeg og Sara hadde en utrolig barnslig krangel og hun kastet meg på en måte ut.
E: Oi, går det bra eller?
El: Ja ja, men jeg har liksom ikke noe sted å være
E: Møt meg ved kirken, du kan være hos meg
El: Takk, du er best!

Jeg legger på og går til kirken. Plutselig ser en gutt komme mot meg. Jeg kan ikke se ansiktet hans, han er for langt unna. Det er sikkert Endre. Jeg vinker og går mot han. Han vinker tilbake. "Hei!" sier jeg. "Hei!" svarer han. "Denne veien" sier han og peker mot veien han kom fra. Jeg følger etter han. Vi går gjennom et par gater. Han bor lenger unna enn jeg trodde. Vi kommer fram til slutt og går inn. Vi går opp på rommet hans. "Virker som om dere kranglet ganske mye når hun kastet deg ut?" spør han. "Uff, ja" sukker jeg. "Dere må ordne opp! Jeg kan hjelpe til! Du sover her så ordner vi det i morgen" sier han lett. Jeg nikker. "Har gutter aldri problemer? Du og Peter er så... Hva skal jeg si? Feilfrie?" spør jeg. Han trekker på skuldrene. "Her sitter jeg meg krykker, en død pappa, syk mamma, midt oppi en krangel med min beste venninne" ler jeg. Han ler han også. "Går du på orientering?" spør jeg. "Ja" sier han. "Det er litt flaut å spørre om, men hva gjør man egentlig når man går på orientering?" spør jeg og rødmer av flauhet. Han ler. "Det er forskjellig typer orientering, men det går liksom ut på at du skal komme deg fra start til mål selvfølgelig. Og mellom der, skal du ha vært innom flere poster" ler han. "Hahah, okei" ler jeg, utrolig flau. Vi snakker litt før vi legger oss og sover.
-------------------
Heluu! Ja ja, jeg vet at nesten hver eneste del slutter med at de sovner og begynner med at de våkner!😅 Hahah, unnskyld!😂 Men jeg tenkte å begynne å lage en sånn skrivegreie etter hvert kapittel fra nå av hvor jeg skriver litt informasjon og legger med et spørsmål som dere svarer på i kommentarfeltet. Hva tenker dere om det? Begynner med det hvis dere vil ha det🙅

Klemz💗💗