Remember me? [One direction fanfic, norsk]

Del 25: Kjæreste, psykolog og fine øyne

Harry legger armen rundt henne. Jeg holder meg for munnen for ikke å spy. "Nei, serr? Du kødder nå?!" sier jeg og lener meg mot veggen. "Wow, det var absolutt ikke sånn jeg ville at du skulle reagere" sier Harry trist. Jeg brekker meg nesten. "Så du er? Seriøs?" spør jeg med store øyne og må holde meg enda mer inntil veggen. Han ser ned. "Du aner ikke hva du har rota deg oppi nå..." sier jeg fort og snur meg. Jeg går rett inn i Louis. "Wow! Se deg for'a!" sier jeg surt og begynner å gå igjen. Han holder meg igjen. "Hva er det med deg'a?" spør han og ser på meg med et alvorlig blikk. Jeg ser bort på Harry og det han tydeligvis kaller 'kjæresten' sin. Louis snur seg. "Sjalu, eller?" erter han. Jeg heller hele drikkeflaska mi over han før jeg ser surt på han og fortsetter å gå. Jeg finner et rom litt fra de andre og slenger meg ned på sofaen. Så ringer jeg Sara.

E: Jeg må hjem! NÅ!
S: Hvorfor?! Du har jo så vidt vært der!
E: Amanda er her!
S: Hæ?! Hvorfor?!
E: Harry og Amanda er

Jeg brekker meg.

E: Sammen
S: Nei!
E: Jo!
S: Æh!
E: Jeg vet! Få meg bort fra det klisset her!
S: Du blir! Du kan ikke svikte guttene på grunn av en teit, liten bitch!
E: Åh, hun e'kke liten!
S: Hører du?! Du blir!
E: Nei'a!
S: Jo'a! Ferdig!
E: Åh, den her samtalen hjalp meg ingenting, den gjorde bare mobilregningen dyrere
S: Hvis det er sånn så! Hadet
E: Hadet

Jeg legger mobilen ned i lomma. Og hvis du tror at jeg overreagerer om Amanda, så tar du feil! Jeg underreagerer! Hun er ikke bare slem! Hun er TITUSEN ganger verre. Jeg sukker, legger meg tilbake og lukker øynene.

"Ellie?" sier noen og prikker meg på skuldra. Jeg åpner øynene. "Hva vil du?" spør jeg surt. "Jeg ville bare vite hvordan det går med deg?" sier han og smiler. "Du er ikke psykolog eller noe! Bare pell deg ut herfra og la meg være alene!" nesten roper jeg. "Men jeg har da ikke gjort deg noe" sier han trist. "Liam! Bare gå!" sier jeg surt. "Vær så snill" ber Liam. Niall og Louis kommer inn. Louis er fortsatt klissbløt etter at jeg dynket han. Jeg himler med øynene og tar opp telefonen. Så finner jeg Amandas intervju hvor hun snakker om meg. Jeg snur skjermen mot guttene sånn at de ser. "Ikke vis den til Harry!" sier Liam og ser bedende på meg. "Hæ, hvorfor ikke?" spør jeg og ser rart på han. "Han liker virkelig Amanda, og hvis Harry betyr så mye for deg, så ikke ødelegg for han!" sier Liam. Jeg sukker og himler med øynene. "Men du får ikke lov til å sitte her mer!" sier Louis og drar meg opp av sofaen. Vi går til scena. Louis hiver en mikrofon til meg. Guttene har hver sin. Jeg ler. De vet virkelig hvordan de skal få meg i godt humør. Vi synger og har det gøy. Jeg ser Harry stå i den ene enden av scenen. Jeg himler med øynene og later som om jeg ikke ser han. Han tar noen skritt opp på scenen før han går bort til meg. Jeg trekker meg unna. Han prøver å dra meg inn i en klem. Jeg dytter han vekk. Han prøver alt han kan for å få meg til å gi etter. "Skjønner du ikke eller?! Kan du ikke bare la meg være i fred?! Jeg hater deg!" skriker jeg i ansiktet hans før jeg løper av scenen. Og selvfølgelig hadde jeg mikrofonen rett foran ansiktet sånn at hele crewet og resten av guttene hørte alt. Jeg går fort tilbake til bussen. Jeg vil ikke at noen skal se meg. Jeg orker ikke bilder og autografer her. Jeg hopper inn i bussen. "Hva gjør du her egentlig?" spør noen bak meg. Jeg snur meg. Amanda. "Jeg kjenner dem" mumler jeg kort før jeg snur meg igjen. "Ikke rør Harry! Han er min!" sier Amanda bak meg. Jeg stopper helt opp. Så snur jeg meg rundt. "Bare ta han! Jeg vil ikke ha han!" sier jeg surt og legger armene i kors. "Det er ikke noen du liker da?" spør hun og hever et øyenbryn. "Nei, de er stygge alle sammen" mumler jeg surt. "Kom igjen'a!" erter hun. "Vet du hva? Hvis jeg hadde likt noen av dem, så hadde du vært den siste jeg hadde sagt det til!" sier jeg og snur meg fort. Jeg river med meg skateboardet mitt før jeg hopper ut av bussen og ruller av gårde. Vekk fra alt mulig. Vekk fra Amanda. Vekk fra all fansen. Vekk fra konsertarenaen. Vekk fra bussen. Vekk fra Harry.

Jeg stopper foran en åpen plass. Jeg slenger meg ned i gresset og ser opp på himmelen. Jeg vil hjem. Jeg studerer skyene. Jeg har alltid hatt en eller annen rar greie med skyer. At skyene forestiller ting og at de lever en verden der oppe, mens vi lever vår verden her. Jeg lukker øynene og tenker på hva jeg kunne gjort hvis jeg ikke hadde blitt med på det her. Jeg kunne gått på skolen. Gjort noe med livet mitt. Vært med Peter og Sara akkurat når jeg ville. Og Endre. Jeg kunne hatt det gøy. Gått på klubb. Sluppet alt dramaet. Jeg hadde aldri trengt å se Amanda igjen. Jeg kunne drevet med sport. Fotball kanskje? Eller tennis? Jeg kunne gått ferdig skolen og fått meg en jobb. Jeg kunne vært fri. Fri til å gjøre hva jeg ville. Være hvor jeg ville. Men det toget har gått for lengst. Jeg sukker og drar opp en av blomstene ved siden av meg. Jeg studerer den. "Den er fin, er den ikke?" sier noen. Jeg setter meg opp. Louis setter seg ved siden av meg. "Jo" sukker jeg og ser ned på den. Louis tar den forsiktig og fester den i håret mitt. Han ser på meg. "Hva er det?" ler jeg. "Du har veldig fine øyne" smiler han. Jeg smiler til han. Jeg rødmer nesten. Hvorfor blir jeg sånn her? Jeg ser ned i fanget mitt. "Er det noe?" spør han brydd. "Det går bra, jeg bare, trodde jeg kunne stole på Harry" sukker jeg. Louis tar hendene mine og ser på meg. "Harry velger deg fremfor Amanda, tro meg" sier han varmt. "Jeg bare. Han er såååå mye bedre en henne" sier jeg og ser ned igjen. Louis tørker en tåre fra kinnet mitt. Hæ? Gråter jeg? Jeg kjenner under øynene. Heldigvis ikke mye. "Det går bra, det ordner seg" trøster Louis og reiser seg opp. Så rekker han meg hånden. Jeg kommer meg på beina. "Vet du? Jeg tror jeg burde bli en turner" smiler Louis og gjør et forsøk på å slå hjul. Han er verre en en 4-åring. Jeg prøver selv, men faller rett i bakken. Jeg holder på å le meg i hjel. Louis hjelper meg opp. Han bærer meg opp i armene sine som en baby. "Louis! Slipp med ned! Hjelp!" ler jeg. Han svinger meg rundt. Så løper han ned mot vannet. "Nei! Du våger ikke!" skriker jeg. Han kaster meg uti. "Nå skal du få svi!" ler jeg og drar han uti, han også. Han ler. Jeg spruter vann over hele han. Han gjør det samme som meg. Jeg hopper opp på ryggen hans. Han ler og begynner å gå inn mot land med meg på ryggen. Jeg vet ikke hva som går av meg, men jeg klarer ikke stoppe å le. Han setter meg ned og tar på seg skoa. Jeg tar på meg mine igjen. Klærne mine er klissbløte. Jeg fryser. Han ser at jeg gjør det og gir meg jakka si. Jeg smiler til han. "Du vet virkelig hvordan man får folk til å føle seg bedre" sier jeg og ser på han. Han smiler meg og hjelper meg opp til bilen han kjørte hit. Jeg legger brettet baki og hopper inn foran. "Fryser du ikke?" spør jeg og ser på Louis som sitter der i bare t-skjorte. "Jeg klarer meg. Damer er svakere enn menn vet du" sier han med blikket festet på veien. "Tror du ja!" sier jeg og ser fremfor meg. Plutselig ringer telefonen min. Jeg ser på Louis. Han nikker som bekreftelse på at det er greit. Jeg løfter mobilen opp til øret. Det er Sara.

S: Hvorfor har du ikke sagt noe?!
E: Sagt hva?
S: Du og Louis? Hvor lenge har dere holdt på?
E: Hæ?? Vi har ikke gjort noe som helst!
S: Kødder du?! Dere er overalt på internett! Sjekk selv!
E: Jeg ringer tilbake senere!
S: Okei!

Jeg legger på og går inn på 'safari'. Sara hadde rett. "Louis' nye kjæreste?", "Ellie What og Louis Tomlinson?" og "Utviklet vennskap?" står det i overskriftene. Jeg går inn og finner et bilde av Louis som holder hendene mine. Jeg snur skjermen mot Louis. "Ikke bra" sier jeg og peker. "Oisann" sier han og ser tilbake på veien. Han stopper og vi går ut av bilen. "Du skal snakke med Harry!" sier Louis strengt og drar meg inn på arenaen og bort til Harry. Jeg ser ned. Louis slår meg i ryggen. "Au!" sier jeg og ser på han. Han hever brynene og nikker mot Harry. "Sorry" mumler jeg og snur meg for å gå. "Ellie?" spør Harry bak meg. Jeg snur meg. "Sorry" sier han og smiler det supersøte smilet sitt. Han strekker ut armene. Jeg klemmer han lenge. "Jeg er glad i deg" visker han inn i øret mitt. "Jeg glad i deg og" visker jeg tilbake.

Jaja, det var den delen. Blir veldig glad for votes og kommentarer💘✋ Gipsen er nå, som dere sikkert skjønte, borte, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive det. Sorry!😁❤️

Klemz💗💗