Remember me? [One direction fanfic, norsk]

Del 3: Latterkrampe, mat og vannkrig

"Hallo!" hører jeg plutselig noen rope. Jeg løper mot døren. "Endelig!" Roper jeg når jeg ser guttene. "Ikke forlat meg igjen! Vææææær så snill!!" sier jeg og lager det søteste ansiktet jeg klarer. "Slapp av!" sier Liam og ler. "Fint intervju du hadde! Første intervjuet ditt og greier!" ler Niall. "Så dere det?" spør jeg litt usikkert. "Ingen kommentar" svarer Louis og ser alvorlig på meg. "Du din....!" roper jeg og løper mot han. Jeg hopper opp på han så jeg sitter på ryggen hans. Så begynner han å løpe. Fort. Jeg skriker og ler så høyt jeg kan. Så faller vi ned på gulvet. Vi blir liggende med et ekstremt anfall av latterkrampe. "Magen................... Min.............!" roper jeg mellom latterbølgene.

"La oss komme oss opp!" Sier Louis etter vi har gjort oss ferdig med å le. "Trodde du var sånn lame type jeg!" Sier jeg ertende og ser på Louis. Han dytter meg i skuldra. Så reiser han seg opp. Etter det hjelper han meg opp. "Men hvor var dere egentlig?" spør jeg og ser på Louis. "I studioet!" Svarer han og smiler. Jeg smiler tilbake. "Var det såå kjedelig uten oss?" spør Louis ertende og dulter meg i skuldra. "Det var DERE som kjedet dere uten meg!" sier jeg og dulter han tilbake. "MAAAAAT!!!!!!" skriker noen fra kjøkkenet som jeg faktisk ikke har fått sett enda! Louis drar meg med seg inn på kjøkkenet. Der står Niall med et rosa forkle på seg og smiler. "Hei" smiler han. "Morn!" Svarer jeg og slenger meg ned på en stol. Så hører jeg plutselig et skrik. Ned trappen kommer Harry og Liam klissbløte. Jeg ser spørrende på dem. "Vannkrig" svarer Liam og smiler til meg. "Mat?" spør Niall smilende. "Oh yes!" Svarer Liam og er på vei til å sette seg. Jeg kremter. Så ser jeg på dem. "Opp og skift!" Sier jeg og later som om jeg er en overbeskyttende mor. Så dytter jeg dem opp trappen. De ler høyt. Så forter de seg å skifte. "Førstemann!" roper Harry og løper mot trappen. Liam og jeg kaster oss over han. Vi faller og ruller ned trappen. Vi ler oss ihjel. De er så barnslige! Så går vi og setter oss. Jeg ser på guttene. De ser plutselig så alvorlige ut. Jeg veier foran ansiktene deres med hånden min. "Hallo? Noe galt?" spør jeg og knipser Niall i pannen. De ser like alvorlige ut fortsatt. Harry åpner munnen, men lukker den fort igjen. Etterhvert begynner Niall å snakke. "Du husker kanskje den gangen vi forsvant fordi vi måtte i studioet?" spør han. Jeg nikker. "Den dagen avsluttet vi det nyeste albumet vårt" sier Liam akkurat som om at de har planlagt at Liam skulle snakke etter Niall. "Og vi har fått tilbud om turne" sier Harry, fortsatt like alvorlig. Jeg smiler, "Så fint da!" sier jeg og klapper Harry på ryggen. Ingen sier noe. De er like alvorlige. "Vi reiser i morgen" sier plutselig Louis. "Du flytter inn på barnehjemmet" mumler han etterpå. Jeg kan ikke tro mine egne ører. Svikter de meg nå? Jeg stolte virkelig på disse guttene! Jeg åpner munnen, men lukker den igjen. Så slår jeg neven så hardt jeg kan i bordet og tramper opp trappen. Jeg løper inn på rommet mitt og slenger igjen døren så hardt jeg kan. Så legger jeg meg i sengen og ser ut vinduet. Jeg kan bare ikke tro dem! Svikere! Jeg hører skritt og plutselig blir døren åpnet. Inn kommer alle fire. "Gå vekk!" sier jeg uten å snu meg for å se på dem. "Ellie...." prøver Liam seg, men jeg avbryter han. "Dette hadde jeg virkelig ikke trodd om dere! Mamma ligger på sykehus, pappa er faen i meg død og dere var mitt eneste håp! Jeg kan bare ikke tro at dere sviktet meg!" skriker jeg og kaster det først knuselige jeg finner inn i veggen så det knuser i tusen forskjellige biter. "Og du!" sier jeg skjelvende og tårevåt og ser på Harry. "Jeg trodde vi var venner! Du er den mest falske personen jeg noen gang har møtt!" roper jeg. "Men Ellie!" sier Harry og prøver å dra meg inn i en klem. Jeg slår vekk armen hans. "Ikke rør meg! Ikke snakk til meg engang! Okei?!" roper jeg sint. "Gå ut! Alle sammen!" sier jeg og peker på døren. Jeg må nesten dytte de ut for at de skal gå. Helt uten videre, begynner jeg å grine. Plutselig blir dørhåndtaket dratt ned og inn kommer Niall. Han er litt sår under øynene. Som om han har grått. Han kommer nærmere og setter seg ved siden av meg i sengen. "Du, Ellie. Det her ble litt dumt, men vi må nesten få snakke sammen om det her! Kom ned når du er klar!" sier han og går ut av rommet. Jeg tørker tårene og ser på meg selv i speilet. Jeg puster dypt inn før jeg går ned. I sofaen sitter alle guttene. Jeg går sakte inn og setter meg på en stol på siden. Jeg legger armene i kors og venter på at noen skal si noe. "Ja, i dag helst?" sier jeg frekt. Jeg tror de har grått. De er såre under øynene alle sammen. "Du må skjønne at vi faktisk ikke har noe valg i denne situasjonen!" sier Harry og ser på meg. Jeg hever øyenbrynene som om jeg venter på en begrunnelse. Plutselig begynner han å grine (?!). Hva søren er det som skjer? Plutselig banker det på døren. Inn kommer en ung dame. "Ellie? Vi drar til barnehjemmet nå!" sier hun bestemt og venter på at jeg skal komme. "Jeg kan ikke tro at det er sånn her det ender!" sier jeg skarpt og bitchblikker guttene før jeg blir med damen.