Men hun husket November. Hun husket henne så klart, og likevel hadde hun valgt å stå her og nesten gått løs på alle sammen. Hadde hun tenkt gjennom konsekvensene? Hva det ville føre til?
Evangeline tok seg til hjertet, med ett for trangt for brystet hennes. Krevde mer plass for å banke ordentlig. Noe klemte rundt det, lik en usynlig hånd som holdt om og skviste. Hun gispet etter luft og lente hånden mot pulten bak seg.
«Bitch,» hveste Elisabeth og stoppet opp foran henne. Hun åpnet munnen – spyttet.
Evangeline var for fastfryst til å gjøre noe. Hun sto med hendene inntil brystet og tryglet om at hjertet hennes ikke skulle stoppe å banke. Lungene hennes var flate ballonger, udugelige organer. Å puste inn føltes som å puste inn røyk og aske. Hun følte for å hoste, men kunne ikke. Halsen hennes brant, og hun frøs – så voldsomt at hele kroppen skalv og knærne vaklet og ga etter under henne.
Evangeline falt sammen på gulvet.
«Patetiske kryp.» Elisabeth sparket etter henne. De andre jentene nærmet seg, klare til å gjøre det samme. Å bevise en gang for alle nøyaktig hvor lite hun var verdt. Og de hadde rett. Hva var hun verdt hvis dette var den hun var? Hvem var Evangeline Vita om ikke et patetisk kryp?
«Fitte,» hisset Jenny og gjorde seg klar til å sparke. «Råtne, ditt jævla –»
«Stopp,» ba en stemme lenger unna. November kom styrtende inn i klasserommet. «Stopp!»
Knærne hennes skalv, skuldrene lute – men rett i ryggraden. Hun brøt seg vei gjennom jentegjengen som omringet Evangeline og stilte seg opp foran henne med ansiktet mot Elisabeth.
Evangeline visste ikke hva hun skulle si, hun hadde ikke ord igjen i den såre halsen.
Elisabeth skar en grimase. «Hva vil du?» snerret hun hånlig.
Evangeline prøvde å få tak i noe av buksestoffet til November og signalisere at hun skulle gå sin vei. Hun hadde ikke noe med dette å gjøre, så hun skulle få slippe å stille seg frivillig i det.
November hevet haken en smule. «Fuck off.»
«Å, please.» Elisabeth kastet på håret, himlet med øynene som om November var et ubrukelig ingenting. «Hun er ikke verdt det. Vet du hva hun gjør når hun blir sint?»
«Kanskje hvis dere lot være å gjøre henne rasende, så hadde hun ikke slått dere heller. Men vet du hva?» November lot sekken gli ned fra skuldrene og samlet remmene i en hånd. «Nå er jeg sur, for jeg er drittlei.»
Evangeline rakk ikke blunke, rakk ikke reagere før November svingte sekken i en bue og traff Elisabeth i hodet. Nok en gang tumlet Elisabeth overende og falt ned på gulvet. Denne gangen så hardt at hun utbrøt et stønn.
«What the fuck,» gispet Jenny og satte seg på huk ved siden av Elisabeth. «Er du gal? Du kunne drept henne.»
November gjorde seg klar til å svinge sekken en gang til. «Hva tror du sekken er fylt med? Murstein? Hun har det fint.»
«Gå til siden nå eller ta konsekvensene,» truet Jenny med.
November fnyste. «Ellers hva? Alt dere sier er noe jævla bullshit uansett. Fuck off, sa jeg.»
«November ...» Evangeline berørte skoen hennes. «Jeg klarer meg.»
November kastet et blikk ned på henne og ristet på hodet. «Selv om du klarer deg, betyr ikke det at det burde være sånn som dette.»
Etter alle månedene jeg har ignorert deg ...
Evangeline senket hodet igjen. Hun fortjente ikke November. Hun fortjente ikke å få en sjanse til med henne.
YOU ARE READING
Engler Faller
RomanceEvy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet. Alltid. I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
37. Evy
Start from the beginning
