Alicia sitt perspektiv
De neste dagene frem mot helgen går fort, og tiden har blitt brukt på å vise Paul forskjellige plasser rundt skolen, og vi har lest en del sammen til forelesinger. Du lurer kanskje på hvordan Alan har taklet det? Overraskende nok har han ikke sagt noe stygt eller slått ned Paul, men blikkene han har sendt har vært preget av så mye irritasjon og hat.
Jeg har også fått time hos legen min til neste uke for å finne ut hvilken prevensjon jeg skal begynne på. Alan fortalt meg i går at han hadde tatt en test som var levert inn til legekontoret, og at han skulle få svar i løpet av neste uke. Jeg håper så inderlig at han er frisk, samtidig så har jeg en følelse som sier at sannsynligheten for at han har blitt smittet kan være stor. Uansett så setter jeg faktisk pris på at han tester seg for meg.
I kveld er det fest i studenthuset til Alan, selvfølgelig. Hvor ellers? Jeg skjønner ikke hvordan Alan orker å bo et sted hvor det er så mye festing. Nå elsker jo Alan å feste, men jeg kunne aldri bodd i et slikt kollektiv.
«Du ser helt fantastisk ut» sier Karolina i det hun ser hvilken kjole jeg har på meg. Jeg har på meg den eneste tettsittende kjolen jeg eier. Kjolen rekker meg til rett over knærne og har en sterk rød farge. Jeg kan se på blikket til Karolina når hun lyver, men denne gangen snakker hun sant. Når jeg har på meg de lange kjolene mine med blomster og Karolina sier den er fin, kan jeg røpe det umiddelbart, fordi hun alltid får rykninger i høyre øyebryn når hun lyver.
Karolina har på seg en glitterkjole som får henne til å se bra ut som alltid, selvom kjolen er altfor kort etter min mening. Jeg tenker tilbake til den kvelden hvor jeg begynte å kaste opp utenfor studenthuset til Alan, og hele baken min kom til synet på grunn av den korte kjolen jeg lånte av Kate. Slike kjoler er virkelig ikke min smak.
«Du ser også helt fantastisk ut» slenger jeg tilbake, og hun tar en piruett for å vise seg frem.
Når vi ankommer festen har det allerede kommet en del folk. Jeg og Karolina tok følge med Paul bort hit, siden han ikke visste hvor det var og fordi han er fadderungen min. Paul har på seg en hvit skjorte, og jeg blir fortsatt satt ut over hvor pyntet klesstil han har. Han går med skjorte nesten hver eneste dag, bortsett fra når han trener.
Blikket mitt flytter seg til Alan som spiller beer pong sammen med tre andre damer. Blikket hans er festet konsentrert til den lille ballen han nå skal til å kaste, og damene står rundt han, mens de surrer håret sitt rundt pekefingeren. Alan har denne tiltrekningen som fører til at alle damer vil ha han, og det irriterer meg.
«Kom, jeg trenger en drink» hører jeg Karolina klage, før hun begynner å gå mot kjøkkenet. Jeg og Paul ser på hverandre før vi ler av Karolina, og følger etter henne. Jeg går rett forbi Alan uten å stoppe på vei inn til kjøkkenet, og jeg kjenner et lite håp om at han legger merke til meg.
«Vil du ha Alicia?» spør Karolina omtrent før jeg har rukket å komme inn på kjøkkenet. Jøss, hun er gira hvertfall. Vesken hun blander i et glass har en rødlig farge og passer perfekt til kjolen min.
«Gjerne» svarer jeg, samtidig som jeg sier til meg selv at vodka er en dårlig ide.
Paul har allerede blandet seg ferdig en klassisk drink med vodka og Redbull, og allerede på første slurken er halve glasset tomt. Det er visst ikke bare Karolina som er over gjennomsnittet gira på alkohol i kveld. Hvordan kommer dette til å gå? At jeg må trille dem begge to hjem i en trillebår..
Karolina rekker meg drinken, og jeg tar en prøvesmak, men det tar ikke lang tid før første rykning sendes gjennom ansiktet mitt. Karolina og Paul ler, fordi de skjønner at jeg syntes den var altfor sterk. Heldigvis dekker den gode kirsebær smaken over mye av den sterke vodkaen.
Jeg skvetter til i det jeg plutselig kjenner noen slå meg på rumpa, hardt. Et lavt skrik presser seg frem mellom leppene mine, og jeg snur meg lynraskt. Virkelig, hvem gidder å slå..ah.
Jeg burde visst det. Jeg burde skjønt det. Alan, selvfølgelig.
Blikket hans møter mitt, og han ser på meg som om jeg er den eneste personen som står i rommet. Selvom det faktisk er to andre her. Paul og Karolina.
«Faen, så deilig du var i den kjolen» sier han med en raspende stemme, og blikket hans blir så intenst at jeg begynner å lure på hvor lenge jeg klarer å holde blikk kontakten.
«Kom Paul, vi går og setter oss i stua» hører jeg Karolina si, før hun og Paul forsvinner ut av kjøkkenet.
Alan sitt blikk flytter seg fra øynene mine til nedover kroppen min. Akkurat som om blikket hans skanner hele kroppen min.
Det føles ut som om jeg endelig kan puste i det blikket hans flytter seg bort fra øyene mine, det er hva han gjør med meg. Jeg sverger på at de øynene hans kunne stoppet pusten på hvilken som helst jente. Han har den kraften.
Alan har på seg en svart jeans med hull, samt en svart t-skjorte. Jeg er ikke overasket. Jeg har spurt han to ganger om hvorfor han alltid kler seg i svart. Første gangen svarte han fordi det var favorittfargen hans. Greit nok, men andre gangen svarte han fordi fargen svart passet han. Han la det frem på en tullete måte, men jeg vet at innerst inne mente han det. Det er en følelse i kroppen min som forteller meg at han har en mørk fortid. Det må være en grunn til at han er slik som han er, og jeg er redd for at jeg aldri kommer til å få vite hvorfor..
«Fint antrekk til deg også, veldig pynta» svarer jeg ironisk på kommentaren hans om kjolen min. Han trekker på smilebåndet, før han svarer «Jeg er ikke typen som går i skjorter».
Jeg ser for meg Alan i skjorte. Herregud, han hadde blitt enda kjekkere, og jeg tror virkelig ikke det er mulig.
«En dag» svarer jeg, og han kan høre det lille håpet i stemmen min. Håpet om at jeg skal få se han i noe annet enn disse mørke jeansene og t-skjortene en dag.
Han rynker bryna, før han lener seg inntil meg og hvisker inn i øret mitt «Å ha et håp om noe som er uoppnåelig er bare bortkastet baby».
Jeg rekker ikke å svare før vi blir avbrutt..
«Alan, bli med å ta en røyk a!»
Det er Jack sin stemme som fyller kjøkkenet, og Alan kysser meg fort på det varme kinnet mitt, før han blir med Jack ut. Jeg liker virkelig ikke at han røyker. For det første så lukter det vondt, og for det andre så er det ikke bra for helsen hans. Vel, hadde jeg bedt han om å slutte hadde jeg startet en diskusjon som jeg aldri hadde vunnet.
Jeg går ut i stuen som er fylt opp av mange studenter, men jeg ser heldigvis at det er en ledig plass ved siden av Paul. Jeg trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at en drikkelek allerede er i full gang rundt bordet. Jeg slipper aldri unna disse drikkelekene ..., de dukker opp på hver eneste fest.
«Vi leker nødt eller sannhet» forklarer Paul i det jeg setter meg ned ved siden av han.
Jeg lekker merke til Sara og Cornelia som sitter på andre siden av bordet, og begge to er tydelig beruset. Cornelia sender meg et blikk som tydelig ikke er et vennskapelig blikk for å si det mildt. Blikket hennes er kun fylt med hat, og en liten dråpe misunnelse. Eller kanskje en stor dråpe..
«Alicia, nødt eller sannhet?» utfordrer Cornelia meg, og jeg kjenner at jeg verken orker denne drikkeleken eller Cornelia i dag.
Så jeg vet virkelig ikke hvilken hjernecelle som er på jobb i det jeg hører meg selv si «Nødt».
Jeg rekker ikke å tenke gjennom mulige scenarioer jeg kan bli nødt til å gjøre, før stemmen hennes skjærer i hodet mitt «Du er nødt til å ta en tequila shot, og slikke saltet fra halsen til Paul».
Stemmen hennes alene får meg irritert. Jeg blir stille, sammen med resten av gjengen rundt bordet. Alle venter på meg.
«Hun kommer aldri til å gjøre det» hører jeg Sara hviske i øret til Cornelia, og det gjør meg bare enda mer irritert.
«Greit» svarer jeg kjapt og alle begynner å juble, bortsett fra Karolina. Hun sender meg et blikk som sier du trenger virkelig ikke å gjøre dette om du ikke vil.
Jeg vet jeg ikke burde, men irritasjonen ovenfor Sara og Cornelia får meg til å gjøre det. Det er ikke snakk om at jeg skal feige ut foran dem.
En brunette som sitter ved siden av Paul tar litt vann på halsen hans, før hun drysser på litt salt. Paul er villig med på det, og jeg vet at han begynner å bli ganske full. Han drikker jo alkohol like voldsomt som en elefant som ikke har drukket på flere døgn.
Jeg tar tak i tequila shotten på bordet foran meg, før jeg heller den sterke vesken ned i munnen min. Jeg kan kjenne det svi nedover halsen, før jeg lener meg mot Paul og slikker saltet som ligger på halsen hans. Jeg kjenner smaken av salt blandet med herreparfyme, og det er virkelig ikke en god smak.
Etter å ha slikket alt saltet på halsen jubler alle, og jeg himler med øynene.
I det jeg setter meg tilbake på plassen min i sofaen fortsetter drikkeleken, men jeg klarer ikke å la være å se rett inn i øynene til Alan. Blikket hans brenner seg fast i meg, og jeg kan kjenne sinnet hans som en ball som plutselig treffer meg midt i magen. Jeg stiller meg spørsmålet om hvor lenge han har stått og fulgt med på oss, men utefra blikket hans så er det ingen tvil om at han så det. Han så hva jeg nettopp gjorde..
Han gjør tegn til at jeg skal bli med han ut på terrassen umiddelbart, og jeg prøver å forberede meg på å møte en illsint Alan, men jeg tror helt ærlig ingen klarer å forberede seg på det.
«Hva i helvette var det, Alicia?» kommer ut av de sammenbitte tennene til Alan i det vi står ute på terrassen.
«Det var en drikkelek» prøver jeg å forklare, og jeg vet selv at det er verdens dårligste unnskyldning.
Han kommer enda nærmere meg, og jeg rygger automatisk bakover til jeg plutselig blir stoppet av den kalde husveggen.
Han rister oppgitt på hodet, før han sier altfor høyt «Du slikket han på halsen i sikkert et minutt».
Et minutt? Det kan ikke ha vært så lenge, eller?
«Det betydde ingenting» prøver jeg å forsvare meg, for det er sant. Det betydde ingenting for meg. Jeg er ikke interessert i Paul. Jeg har øyne for kun en gutt, og det er Alan.
«Du har tilbringet omtrent hele uken med han, også avslutter du med tungen din plassert på halsen hans. Faen Alicia, du vet hva jeg syntes om han» slenger Alan ut, og han tar seg i håret frustrert etter utbruddet. Shit, han er virkelig sint..
Det blir stille. Jeg vet han har rett. Jeg burde ikke gjort det.
«Unnskyld, jeg burde ikke ..» prøver jeg, men han avbryter meg irritert «kanskje jeg skal gjenta det du gjorde på halsen til Cornelia, så kan du kjenne hvordan det føles».
Jeg svelger unna en klump i halsen min. Det stikker i kroppen min bare jeg hører han nevne scenarioet. Han trekker seg plutselig unna meg, før han begynner å gå frem og tilbake på terrassen, akkurat som om han prøver å kontrollere sinnet sitt.
«Nei» sier jeg så lavt at jeg så vidt hører meg selv, mens blikket mitt er flyttet ned i treverket under beina mine. Treverket er preget av mange dype sprekker.
Jeg gisper i det jeg plutselig kjenner fingrene hans tar tak i ansiktet mitt, og han tvinger meg til å møte blikket hans.
«Så slutt å oppfør deg som en jævla unge da» slenger han ut, og ordene treffer akkurat slik han hadde intensjon om at de skulle gjøre.
Jeg føler meg så liten når han blir sint på meg, akkurat som om jeg krymper for hver gang det sinte blikket hans møter mitt. Han slipper tak i ansiktet mitt, før han forsvinner inn i huset igjen.
Jeg blir stående alene, og luften føles plutselig iskald mot huden min. Jeg er redd, fordi jeg ikke vet hva Alan kan finne på med så mye sinne som rommer kroppen hans akkurat i dette øyeblikket.
Fordi er det en person jeg vet sliter med å kontrollere sinnet sitt, så er det Alan.
--------------------------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Sjalusien til Alan har nådd sitt klimaks, og Alan er rasende..
Hvordan Alan velger å takle sinnet sitt gjenstår å se..
Tusen takk for at du leser ♡ ♡