Engler Faller

8. Lenker om mitt hjerte

Evy tenkte ikke, bare fulgte ordren til stemmen til hun sto ansikt til ansikt med den. En skikkelse med vinger holdt et skimrende blankt våpen mot halsen hennes. Det var en engel så høy at hun måtte tippe hodet sitt litt bakover for å møte blikket - et par stålgrå øyne som var smalnet til sprekker. Engelen hadde det blonde håret sitt satt opp i en stram flette som gikk helt fra hårfestet og ned til livet. Det var ikke noe vennlig ansikt Evy så inn i, kun ett fylt med så mye hat at alle musklene i kroppen hennes spente seg på nytt.

Aldri i livet om hun kunne unnslippe.

Men kroppen er merkelig, hvordan den noen ganger går på automatikk og utenfor ens egen kontroll. Evy kunne ikke noe for at hun tok et par steg bakover for å få avstand mellom henne og det skarpe sverdet. Hun kunne ikke hindre kroppen i å vri seg rundt og sette på sprang, som om beina ville bære henne fort nok, fortere enn de massive vingene som engelen hadde.

Evy klarte ikke løpe stort mer enn ti meter før engelen tok henne igjen og grep en hånd om skulderen hennes. Med voldsom kraft ble hun slengt til siden som om hun ikke var noe mer enn en sekk poteter. Evy stønnet idet hofta hennes kolliderte med asfalten og grus boret seg inn i håndflatene. Hun rullet rundt, hostet for å få ut sjokket over sammenstøtet – forsøkte å kjempe seg opp på beina igjen og gjøre alt sammen på nytt.

Jeg skal ikke dø her.

Engelen plasserte et bein på hver side av henne og lente seg over så Evy ble tvunget til å se inn i ansiktet. De feminine trekkene var blitt visket vekk av det hatske draget, og nok en gang kjente Evy at tippen på sverdet ble presset mot henne. Denne gangen rett ved hjertet, et slags løfte på hvor dette ville ende. Det var nytteløst å kjempe imot. Engelen trengte ikke si det for at Evy forsto budskapet.

Men hun skulle ikke gi seg uten kamp.

Den kvinnelige engelen hisset noe på et ukjent språk som Evy ikke burde ha kjent igjen. Hebraisk? Det var det hun automatisk tenkte og like fort kastet vekk.

Hvordan kunne hun vite det?

Evy tok sats med begge armene sine og skjøv seg selv bakover så leggene hennes var på innsiden av engelens føtter. Så kraftfullt og hardt hun klarte, slamret hun leggene sine inn i hver av føttene i håp om at engelen skulle miste balansen – kun en smule så hun hadde mulighet til å reise seg igjen.

Engelen, derimot, boret kun sverdet sitt inn i brystet på henne.

Evy støtte til et skrik.

Noe suste gjennom luften et lite stykke unna, men Evy så ikke hva det var. Synet hennes var blitt tåkete, en sammensmeltning av stålgrå øyne og blod som rant utover brystkassen og metall som glimtet gult i lyset fra lyktestolper og nattehimmelen som endelig var full av stjerner og en halvfull måne og hvitt hvitt hvitt -

Engelen over henne fliret da hun fikk øye på hva som hadde landet like bortenfor. «Endelig.»

Endelig? Endelig ... Endelig.

Ende.

Evy følte hun svevde over sin egen kropp.

«Evangeline, løp!» skrek noen til henne.

Hun blunket, øyelokk lik bly, tyngre, tyngre. Nærmest umulige å åpne og lukke. Sverdet ble fjernet fra brystet hennes, og blodet strømmet tykkere, voldsommere. Evy visste ikke om hun allerede hadde dødd eller om hun fremdeles hadde noe liv. Et svakt glimmer som stadig ble svakere.

Var det slik hun skulle dø?

«Evangeline!»

Den stemmen igjen. Evy vred på hodet sitt der hun lå og så mot der den blonde engelen hadde gått. Ovenfor sto en annen bevinget skikkelse. En med vinger like mørke som nattehimmelen, et ansikt fremdeles i skygge så hun ikke kunne se hvem det var.