De nye Dødslekene

13. Bestevenn

Jeg krøllete meg sammen i sofaen, og kryper tettere inntil mor. Hun legger armen sin rundt meg, og stryker meg varsomt over ryggen. Snow skal nå kunngjøre de neste Dødslekene, for ja, det blir Dødsleker. Jeg gjorde jobben min. Folk er gale, ingen tenker på at det kanskje blir dem som blir trukket ut. Alle er bare helt ville etter å få se Dødslekene. Det er galt. Så galt av meg, det er jeg som har gjort det mot dem. Mor slår på TVen, og vi ser Snow stå på balkongen utenfor palasset sitt. Han vinker og smiler ekkelt.
-Vekkommen, velkommen. Det er med stor glede, at jeg får kunngjøre de 2. årlige Dødslekene.
Så blir det masse jubel, og Snow blir bare stående. Vel, det var jo saker. Jeg skrur av TVen, og ser opp på mor. Vi er begge trygge for Dødslekene. Jeg er glad for det, selv om jeg ikke akkurat er glad for at jeg skal være mentor.
Jeg reiser meg, og subber ut på kjøkkenet for å lage meg noe te. Så banker noen på døren, og jeg løper ut i entreen. Det er Dilly. Min nye bestevenninne. Vi ble venner da jeg hjalp henne for noen måneder siden. Uker etter turneen, fant jeg henne liggende i en dam av blod i utkanten av distriktet. Jeg tok henne med til Everdeen apotek. Hun ville ikke la meg gjøre det, men jeg betalte for henne. Hun bor i Stollen sammen med faren sin. De har ikke penger omtrent, så det var det miste jeg kunne gjøre. Etter den dagen, var vi bare sammen. Jeg besøkte henne hver dag, og sjekket at hun ble bedre. Nå er vi bare bestevenner.

Dilly smiler til meg. Jeg ser det på henne. Hun gruer seg til uttaket, som bare er om to dager. Vi står stille lenge, og bare ser. Så kaster hun seg over meg, og jeg gjengjelder klemmen.

Vi sitter lenge på rommet og prater. Dilly er like gammel som meg, hun har bare bursdag tidligere på året. Jeg fyller snart 16. Vi prater om Dødslekene, det eneste folk snakker om for tiden. Jeg skjønner på måten hun snakker, at hun tror hun blir trukket. Hun har byttet navnet sitt i rasjoner, og tror det gjør så stor forskjell. Og det vet jeg jo at det gjør, for det var så vidt jeg vet var det akkurat det som skjedde med meg.
-Det kommer til å gå helt fint, ok? sier jeg beroligende til henne. Hun nikker nølende som svar. Det er stille en stund, men så bryter stillheten i et forferdelig brak.
-Gruven.
Dilly sprinter med trappene og borte er hun. Jeg ser etter henne i vinduet, men jeg klarer ikke å finne ut hvorfor hun dro. Gruven. Det var det hun sa. Jeg tygger på det en stund, før jeg går ned på kjøkkenet.
-Hvor skulle Dilly? spør mor, som om det ikke nettopp hadde buldret og braket et fra et sted langt borte.
-Aner ikke. Hun sa noe om gruver, svarer jeg tørt. Mor slår seg i pannen med håndflaten.
-Selvfølgelig, faren hennes arbeider jo i gruvene for tiden. Dette kan ikke ha endt særlig bra. Huff og huff. Stakkars Dilly, sier mor med trist stemme. Det føles som om ti kilo stein raser nedover innvollene mine. Alt blir ødelagt, og alt som er igjen, er stein. Mor klemmer meg, før jeg sakte subber ut i entreen, tar sakte på meg skoene, og vandrer sakte ut i høstværet.

Etter ca en halv time, når jeg frem til gruven. Jeg finner uheldigvis Dilly liggende på bakken, dynket i tårer. Jeg setter meg på knær ved siden av henne, og stryker henne over ryggen. Hun ser opp på meg med dådyrøyne. De er rødsprengte, og hovne av tårer. Hun kaster seg rundt meg. Så fortsetter hun å gråte.
-Du vet, han er aldri ordentlig borte, ikke en gang om du vil at han skal være det, sier jeg. Hun gråter bare. Vi sitter stille i en evighet på den oppskrapede bakken foran gruvene.
-Det kommer til å gå bra, jeg lover. Jeg vet hvordan det er selv. Helt forferdelig i begynnelsen, men det går over. I alle fall nesten......
Vi gråter begge to i en evighet. Hallo, hvordan kunne jeg havne i et liv fullt av tårer?! Alt føles helt forferdelig en liten stund, men så reiser Dilly seg.
-I morgen er det uttak, jeg skal ikke være en grinunge før det! sier hun bestemt og løper av gårde. Jeg hater meg selv for det, men jeg lar henne bare gjøre det. Jeg vet at en god venn ville latt henne gjøre det. En sånn passe god venn, vill fulgt etter. Jeg er ikke en passe god venn. Jeg er en bestevenn.