De nye Dødslekene

19. Gaven

Jeg venter spent på å få se bilde fra hvordan det går med Dilly og Donald. Proffene er snart ferdig med leiren sin, og jeg bare må vite hva som skjer inne bak platen. Men så, noen hundre meter bak leiren til proffene, ser jeg to svarte prikker bevege seg raskt mot skogen, som jeg nå har funnet ut er regnskog, etter at jenten fra åtte ble drept av en slange. Dermed er 8 stykker drept, etter ca 5 timer. Det eneste trygge stedet på arenaen må være engen rundt Overflødighetshornet. Jeg håper sterkt at de to svarte prikkene ikke var Dilly og Donald. Men i så fall, hvordan kom de seg ut?
Fokuset slår brått over på Dilly og Donald. Det var altså dem. De klatrer febrilsk opp i et tre, helt i skogkanten. Hva enn for slags eng det er, tror jeg ikke noen dyr våger seg ut dit. Heller ikke så nærme. Donald og Dilly må ha tenkt grundige gjennom dette. Donald er klart en bedre klatrer, men Dilly kommer seg til slutt opp. De puster som gale et par minutter, før de åpner den ene av fem sekker de fikk med seg. Jeg aner ikke hvordan de klarte å løpe med dem, men jaja. De spiser noe kjøtt som ligger i en sekk, før Dilly knyter dem fast.
-Jeg tar første vakt, ok? sier hun, og Donald nikker.
-Tusen takk for at du fant veien, vi ligger godt an nå. Masse våpen. Men bare til bruk om vi må, hvisker hun til ham, før han sovner. Det er ikke mye som skjer. Jenta fra 3 blir bitt av en krokodillelignende skapning, og får et dypt kutt rund ankelen, men hun overlever. De fleste tributtene klatrer opp i trær, men alle er langt inne i skogen. Ingen tenker på at slanger og farlige fugler, lett kan komme seg opp dit. Men jeg tror mine er trygge. Engen er for nærme. Men det er proffene også. Alt jeg kan er å krysse fingrene. Jeg har allerede skaffet en del sponsorer, det vil si, folk som vil hjelpe om en ulykke snart skjer.
Nasjonalsangen spilles, og capitols segl kommer opp på himmelen. Donald våkner, og de ser opp på himmelen.
-Følg med, Donald. Nå får vi vite hvor mange vi slipper å drepe.
Ja det var en annen måte å si det, tenker jeg. Begge tributtene fra 5 og 7 og 8, er døde. Gutten fra 6 og jenten fra 9, er døde. Det var alt, kun åtte stykker. Jeg ser både skuffelse og lettelse i blikkene til Donald og Dilly, før fokuset er på proffene som hyler og ler. De har tent bål, og koser seg med noen grillpølser. Leiren deres er virkelig storartet. De har tak over hodet, noe som kan hjelpe med tanke på de tykke, svarte skyene i horisonten. Så er fokuset på Dilly og Donald. Det skjer mye rart oppe i treet, og Dilly hekter seg ordentlig fast i tauet. Hun prøver å løsne det, men uten hell. Knuten var for stram, det er bare Donald som er god på å knyte opp knuter. Men han ser nesten ut til å være bevisstløs, helt til jeg ser ham vende hodet mot Dilly. Han har et ufattelig dypt kutt rett under tinningen, og har mistet flere tonn blod! Jeg løper avgårde til sponsorsentrum, hvor enda noen sponsorer kikker bekymret på skjermen. Jeg løper bort til en jeg husker, og vi ordner penger på et blunk. Jeg får en eller annen fancy salve fra apoteket, og løper til spillsentralen, for å få en fallskjerm inn på arenaen. Det går heldigvis ganske kjapt, og jeg vender tilbake til skjermen.
Dilly hører fallskjermen komme, og finner fram en kniv. Hun gir opp å prøve og knyte opp tauet, og skjærer det av. Hun passer på at Donald sitter fast, før hun klatrer videre opp i treet, hvor fallskjermen landet. Hun setter seg på grenen lenger oppe, og løsner fallskjermen. Salven ligger i en blikkboks og har en svak farge som ligner på grønn. Ekkelt egentlig. Alt ser ut til å gå helt bra, til Dilly setter seg ned ved siden av Donald igjen.
-Det går bra. Jeg sa Lulu ville redde deg. Hun vil ikke la deg dø. Spesielt ikke av å skjære det på en grein. Her, jeg har salven........
Så glir den sleipe blikkboksen ut av fingrene til Dilly, og lander ca fem meter under dem. I en jungel av planter og insekter. Den lager ikke lite lyd heller. Selv om engen rundt Overflødighetshornet er bekmørk, er det lett å skimte 4 skikkelser jogger mot skogkanten. Det kan ikke være noen andre enn proffene.
Dilly klatrer ned, hun er kjapp, men akkurat ikke kjapp nok. Hun treffer bakken, og klarer så vidt å holde seg stående oppe. Lokket til blikkboksen med salve er forsvunnet. Dilly kravler rundt på bakken på jakt etter den, men det er umulig. Jeg knytter nevene, og presser øynene sammen. Nå er proffene bare 50 meter unna. Jeg åpner øynene forsiktig. Dilly har ikke lagt merke til dem. Jeg sitter og hyler til henne som om hun kan høre meg, noe hun selvsagt ikke kan. Men så formler hun med noe. Lokket. Rett før hun tar tak i den første greinen, treffer et lys henne. Proffene kommer løpende med lommelykter. Dilly putter blikkboksen i lommen, før hun klatrer av beste evne. Men for sent. Hun hyler av smerte når en kniv borer seg inn i leggen hennes. Hun holder på å miste grepet rundt greinen.
-Finn et nytt våpen! Vi har henne nesten! roper Crub. Proffene står ved stammen og styrer på med en sekk.
-Det er ikke flere! Hvor er spydet Maz? spør Tarah.
-Jeg tok det ikke med meg, sorry.
Det er panikk blant proffene. Dilly presser seg videre opp i treet. Men det tar lang tid og masse krefter. Hun når opp til Donald, og faller om på den tykke greinen.
-Jeg har den. Jeg har den, Donald, hvisker hun. Hun hiver etter pusten og stønner gjentatte ganger. Hun har det fryktelig vondt. Kniven sitter fremdeles i leggen, og er forferdelig å se på. Hun presser seg selv til å smøre en god del salve på Donald, før hun synker sammen. Proffene hyler og skriker til hverandre. Det er full fight. Crub, Tarah og Maz. Aralia holder seg utenfor.
Plutselig våkner Donald til liv. Han får øye på kniven i Dillys legg, og river den løs. Dilly gir fra seg et smertefullt hyl før hylet går over i hulking. Donald tenker raskt, og får øye på salven som ligger ved siden av Dilly. Dilly har roet seg, og ligger slapt på greinen. Jeg kjenner henne såpass godt, at jeg vet at hun nå tror at hun skal dø. Det tror nesten jeg også. Men ikke Donald. Han åpner blikkboksen, og smører en god klatt over hullet i leggen hennes. Hun stønner, men etterhvert går stønnende over i beroligende lyder. Et godt tegn. Det tyder på at hun ikke har det like vondt.
-Bare hvil deg du. Nå har du passet på meg, så skal jeg passe på deg, hvisker Donald til henne, før hun legger seg i en litt bedre stilling.
Jeg skrur av skjermen og løper inn i stuen hvor Ellie og Pamana sitter og hulker.
-Det gikk nesten så galt! hulker Ellie. Hun klemmer meg før hun tilbyr en skål med glamorøs dessert. Jeg avslår og setter meg i armkroken til Pamana, og hun stryker meg gjennom håret. Vi fortsetter å se på Lekene. For det meste er det filming på proffene. Av og til noen glimt av de andre tributtene mens de sover. Det ser ut til å gå bra med mine, Dilly sover tungt, mens Donald sitter tapper ved siden av henne. Våken.
Fighten mellom proffene var brutal. Crub nekter å snakke med Maz eller Tarah, og han vil ha Aralia til å løpe mellom dem med "beskjeder". Hun nekter selvfølgelig. Maz og Tarah er ganske sure på hverandre også, men de er sånn ca på talefot. Maz sitter med spydet sitt på bakken og lener seg til ryggen av Overflødighetshornet, mens Tarah og Aralia prater litt sammen. Crub furter alene noen hundre meter fra de andre.
Jeg orker ikke tenke særlig mye mer på Lekene, så jeg legger meg til ro i sengen min. Jeg sover riktig så urolig, men søvn er søvn.

-Lulu? Er du våken? Jeg har noe til deg! Pamana sitter på sengekanten. Hun smiler til meg med en pakke i hendene.
-Jada, jeg er våken, sier jeg søvnig. Pamana ler.
-Gratulerer med dagen, jenta mi! så slår det meg. Jeg har bursdag, og det vil jeg ha i alle år fremover. Under Lekene. Jeg tar imot pakken, og river forsiktig av papiret. Det er blankt, og luksus jeg aldri før har fått. Fingrene mine glir over det glatte papiret. Jeg har aldri kjent noe lignende. Jeg lukker øynene mine og forestiller meg hva Asip ville sagt om han fikk dette papiret på en av sine gaver. Han fikk en gave en gang. Til 12-årsdagen. I vår familie er det en spesiell alder. Den eneste dagen vi får gave. Det er for å minne om at vi er halvveis. Eller at min far var halvveis på den tiden. Får døde 24 år gammel. Han var veldig ung. Mor var 12 år eldre. Spesielt, men samtidig vanlig i 12. Samtidig er 12 et sentralt tall i familien. Distrikt 12, halvveis til 24, mor var 12 år eldre enn far, 12 er første året i Dødslekene.
Far var bare 21 år da jeg ble til. Altfor ung, mener mor, men han fikk to barn før han døde. Han var på dødsleiet når Asip kom til, og døde uker etter.
Asip ville ikke sagt noe. Han ville måpt og vært i sjokk. Han ville brettet papiret ut så forsiktig som mulig, og følt det. Kjent det ligge på fanget sitt. Og så være stum et par dager. Slik Asip godt kunne gjøre. Å, Gud, jeg savner han sånn!

Jeg åpner øynene og ser på gaven. Det er en teknologisk boks med en skjerm inni. Jeg måper! Det er en flerbruksskjerm 1380! Da kan du velge hvilken tributt du vil følge! Jeg kaster meg over Pamana og vi klemmer lenge.
-Tenkte du ville like den. Den kan bli svært nyttig. Kos deg, så ses vi snart, sier Pamana før hun går ut. Jeg sitter oppreist i sengen med hendene lukket rundt nøkkelen som åpner boksen. Jeg putter nøkkelen inn i hullet. Vrir om.