De nye Dødslekene

8. Den hvite himmelsengen

-Hva skjedde? gjentar jeg. Pamana ser skremt på meg, før hun setter de gule øynene i Peenuts minst like skremte øyne. Jeg stikker pekefingeren opp i ansiktet hennes, og hun leter desperat etter en utvei.

-Snow har faktisk gjort noe med familien din! roper hun før hun begynner å gråte, ulikt meg. Jeg stivner til, og støtter meg til en stol. Jeg holder på og miste pusten når Peenut slår meg i ryggen. Jeg hiver etter pusten før jeg bare faller om på gulvet, og ligger der uten å ense noe. Alt som er i hodet mitt, er om Asip og mor er i live.

Alt rundt meg blir borte. Jeg hører fjerne stemmer som hyler desperat. Jeg hører navnet mitt. Og så blir alt borte. Det blir hvitt. En magisk sang spilles, og den fyller hele meg med en vidunderlig varme. Jeg vugger frem og tilbake. Jeg blir søvnig. Så sovner jeg. Det føles som om jeg kunne sovet i evig tid. Og kanskje jeg kan det?

Båten vugger i vannet. Det er en flott, rød robåt. Kaprio sitter foran meg og ror, sakte og behagelig. Han smiler det perfekte smilet sitt til meg. Jeg kjenner at jeg rødmer. Så lener han seg frem mot meg, og kysser meg. Lenge. Solen treffer oss begge midt i ansiktet, og jeg blir fylt med en vidunderlig følelse. Så slipper Kaprio meg, og glir ned i vannet. Som et lik. Jeg skriker til, og vil hoppe ned til ham. Men noen sterke krefter holder meg tilbake. Jeg klarer ikke komme meg løs, og omgivelsene blir brått kullsvarte og røde. Mørkerøde. Havet blir til lava, og båten brenner. Jeg ser de mørke skyene velte over himmelen. Flammene brenner og brenner. Men jeg merker dem ikke. Flammene spiser meg opp, og så blir alt blått. Hvitt. Jeg ligger i en kritthvit himmelseng. Fingrene mine stryker over et mykt barneansikt. Det er Asip. Han ligger under dynen sammen med meg. Tett inntil. Jeg kjenner pusten hans. Rolig, og jevn. Så begynner alle bildene og snurre rundt, samtidig. Jeg ser bare korte klipp. Så stopper det, og jeg er midt inni en blanding av Asip, lava og Kaprio. Det er ekkelt. Jeg veiver rundt meg, og prøver desperat og komme løs, men kreftene er alt for sterke. Jeg gir til slutt opp. Tiden stopper, og jeg er tilbake i sengen igjen. Sammen med Kaprio, Asip og de andre døde tributtene. Alt er hvitt og stille. Jeg ligger helt ute på kanten, og stryker gjennom håret til Asip. Jeg ser Peelune et stykke bortenfor. Og Kaprio. Han ligger mellom Alekzandra og Asip. Jeg setter meg opp. De andre er helt livløse. Asip puster ikke lenger. Alle er bleke, bortsett fra Alekzandra og Kaprio, som enda er ganske mørke. Jeg rister i Asip, vil at han skal våkne. Men jeg får ingen respons. Jeg står på gulvet, og skriker til dem. Jeg vet ikke hvor jeg står. Alt er hvitt. Det er ingen vinduer eller dører rundt. Meg. Ingen vegger. Bare uendelig med hvitt. Så kommer Pamana til syne. Peenut etter. De ser frustrerte og redde ut. De roper på meg. Jeg løper mot dem og akkurat når jeg skal slå armene rundt dem, ligger jeg på gulvet på hotellrommet. Jeg hiver etter pusten, og hyler. Armene mine slår rundt meg, og jeg gråter. Tårene triller i strie strømmer. Jeg kan så vidt skimte Pamana og Peenut, som puster lettet ut. Jeg roer meg, og gråter bare litt stille. Pamana rekker meg hånden sin, men jeg avviser den. Tårene fortsetter og trille, men jeg tenker bare. Det er da jeg skjønner det. Menneskene i den hvite sengen, var døde. Akkurat som de er i virkeligheten. Noe som må bety at Asip er død også. Tanken treffer meg som en kanonkule. Midt i magen. Brystet. Og ikke minst hjertet. Jeg blir rar inni meg. Jeg føler meg trist, og ikke minst sint. Følelsene lades opp, og kommer ut i et sammenbrudd. Jeg hyler og skriker. Jeg gråter, reiser meg og løper rundt i rommet og kaster på ting. Pamana og Peenut gjør ingenting for å stoppe meg, de søker bare tilflukt på baderommet. Jeg bryr meg ikke, og ødelegger rommet helt.

Når det ikke er en eneste verdifull gjenstand igjen og ødelegge, slenger jeg meg ned i sengen, og begynner og tute. Tute som en gal. Baderomsdøren glir sakte opp, og Pamana kommer ut. Hun setter seg på sengekanten, og stryker meg gjennom håret. Akkurat slik jeg gjorde meg Asip i den hvite himmelsengen. Jeg har det fryktelig inni meg. Den eneste lykkelige tanken, er at mor ikke lå i sengen. Noe som betyr at hun ennå er i live. Men vekten av Asips død, veier mere en gleden av at mor er i live. Jeg klarer ikke å bære sorgen. Jeg vil bare knekke sammen og dø. Jeg skulle dødd i arenaen. Er det sånn alle vinnere vil ha det etter Lekene fremover? Jeg grøsser ved tanken, og feller noen tårer ekstra. Jeg må stoppe Lekene, så om det koster meg livet!