De nye Dødslekene

9. Overlever, ikke vinner

Resepsjonisten ser på meg med et ekkelt, kaldt blikk. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å smile usikkert tilbake. Hun rekker frem hånden, og jeg putter pengene oppi. Det er bare småpenger i forhold til hav jeg egentlig har. Over halvparten er jo gjemt dypt nede i et bankvelv ett eller annet sted i Capitol. Resepsjonisten nikker kort til meg, og jeg trasker avgårde til heisen. Pamana kommer joggende etter, med nøkler til vårt nye rom. Vi er alle ganske sjokket etter hendelsen før idag. Jeg har ikke helt vendt meg til tanken, og tror at når jeg kommer hjem, står Asip ute på trappen og vinker. Men naturligvis ikke. Ikke etter at jeg forlot seiersturneen. Jeg gjorde som Snow sa, men han synes tydeligvis ikke at det er godt nok og forlate seiersturneen bare halvveis, og det er jo forståelig.

Pamana klemmer meg inntil seg, og jeg lar henne bare gjøre det. Jeg er ganske sint på dem enda, jeg klarer bare ikke alle følelsene, så jeg lar det gå ut over dem. Jeg vet det er egoistisk og slemt, men jeg tror de skjønner situasjonen min. Men akkurat nå er det greit å ha en varm, voksenkropp og støtte seg til. Jeg har sluttet og gråte. Jeg tenker mer på hav jeg har gjort, og hva jeg kan endre. Det er så mye makt i mine hender. Jeg kan få folket til å gjøre og tenke hva som helst. Bare de ser meg si det. Men eneste grunnen til at jeg ikke hopper i det, og holder en lang flott tale om alle ting vi kan utrette sammen, er at jeg vet at Snow kommer tilmå hevne seg. Endten på meg, eller mor. Og jeg tror jeg vet hva han kommer til å prøve først. Nemlig.

Heisen stopper i 7. Etasje, og vi går sakte gjennom korridor etter korridor. Pamana går med faste steg ved siden av meg, mens jeg bare går med krum rygg og armene hengende slapt nedover langs hoftene. Vi har fått rom 1312, og det er helt i enden av den siste korridoren til høyre for heisen. Det var en riktig så lang vei fra heisen, men vi når endelig fram. Rommet er litt større enn det forrige, med litt mørkere, og mer elegante møbler og farger. Under vanlige omstendigheter ville jeg blitt veldig overrasket og imponert ved synet, men med tanke på hva som foregår for tiden, setter jeg meg bare slapt ned i en komfortabel stol. Den er i rødbrun fløyel, og har et merkverdig gyllent mønster. Jeg hviler hodet i hendene, og lar tankene slippe ut av hodet. Alt jeg vil er bare å få kontakt med mor. Men Peenut sier at det er for risikabelt. Hvem vet hvem som overvåker telefonlinjene for tiden. Nå som Snow er på full jakt etter oss. Etter meg. Heldigvis fikk Peenut hacket ett eller annet datasystem, og lagt inn tre nye innbyggere i Panem. Uten at noen merker det. Pamana er ikke lenger Pamana Jermen, men Jonie Kowal. Peenut er Talula Pemmen, og jeg er Karmana Lavane. Vi har fått legitimasjon og beviser, så Snow kan ikke ta oss med mindre de tar blod fra oss, noe som absolutt ikke må skje!

Jeg sitter en stund og grubler over alt som kan gå galt før vi er halvveis i planen, før jeg skotter bort på Peenut som sitter rolig og behersket ved bordet. Hun ser på kapseltven i klokken, og studerer Snow. Han er inne i palasset sitt, og kommanderer avoxer rundt, en ny hit i Capitol. En avox er en person som har gjort noe galt. De får klippet av tungen, og er slaver i Capitol. Det er ingen grenser på ondskap lenger. Noe som bare gjør meg sintere. Jeg bryr meg ikke lenger om klokken, alt jeg bryr meg om er familien min. Og at jeg er den eneste som kan gjøre noe for innbyggerne i Panem. Redde dem fra katastrofen. Og at jeg skulle ønske det var en helt annen enn meg. Jeg kan ikke gjøre noe. Det har jeg bevist. En som må gjøre noe må være sterk. Noe jeg ikke er. Jeg kan ikke miste noen, uten og nesten dø. Jeg kan ikke reise meg fra asken. Jeg blir bare liggende til noen hjelper meg opp. Jeg kan ikke være i samme rom som noen som har drept en av mine kjære. Det er da jeg kommer på det. Det er akkurat det Peenut gjør, i dette øyeblikk. Pamana må ha sett glimtet i øynene, for hun borer blikket inn i meg, full av forventninger. Jeg reiser meg, og prikker Peenut på skulderen. Fremdeles meg Pamanas forventningsfulle blikk i ryggen. Peenut snur seg, og smiler.

-Det burde være deg.

-Hæ? Hva snakker du om? spør hun uforstående.

-Du er sterk. Du har kommet deg gjennom utrolig mye motgang. Det burde være deg.

-Beklager, men jeg skjønner virkelig ikke hva du prater om!

-Det burde være deg. Du burde lede oss ut av denne krisen. Du burde gjøre det. Du kan klare det. Jeg kan ikke klare noe, uten andres tilstedeværelse og hjelpemidler. Midler du har laget, midler du skal bruke. Bruke til å redde distriktene fra en fryktelig skjebne.

Både Peenut og Pamana ser forbauset på meg. Jeg ser bare forventningsfullt på dem. Men så rister Peenut på hodet.

-Nei og nei, Lulu. Ja, kanskje du ikke ville vært der du er nå uten klokken eller Pamana, men vi ville aldri reddet skinet vårt ved og snakke med innbyggerne, du har god innflytelse på dem. Du får dem til å lytte. Du er noe spesielt for dem. Vi er et team, det er derfor vi er sammen om dette. Vi skal kverke Dødslekene og Snow sammen.

Lyden av en travle, og løpende stegjøres utenfra. Det sto altså noen utenfor og lyttet. Alle får panikk og vi ser desperat på hverandre etter en løsning. Ingenting. Vi sprinter bare til trappene, i enden av korridoren, og løper ned de kronglete trinnene, og kommer til slutt ut bak hotellet. Ingen kommer på noe bedre enn å sprinte av gårde.

Nå vet altså noen at vi er ute etter og kverke Lekene, pluss Snow. De vet også mest sannsynlig at vi er i distrikt 1. Men forhåpentligvis, kan vi få skiftet klær, så ingen ser hvem vi er. Det burde ikke være noe problem, med tanke på legitimasjonen. Alle i Capitol endrer stil minst en gang i måneden. Vi løper inn i en butikk, og rasker med oss det vi kan, før vi legger en bunke sedler på disken, og skifter i en fei i prøverommene. Så løper vi av sted til nærmeste togstasjon.

Planen jeg og Pamana lagde etter at klokken ble borte, har gått i vasken. Vi planla først og overbevise folket, helt til vi fikk tak i Peenut, for så og overbevise dem igjen, på direktesendt TV fra Capitol. Men det går ikke. Det kommer til å bli altfor vanskelig og komme seg fra 1 til Capitol. Dessuten har Peenut kommet med en genial, men sur tanke. De på hotellet, vet nå hvem vi er. Og hvilket navn vi har, noe som gjør at vi ikke kan vise legitimasjon til noen.

-Vet dere hva, jeg synes det er lurest og fortsette turneen og late som ingenting. Gjøre som Snow sier, og ta det derfra. Late som at du nettopp har kommet deg etter kvalmen, sier Peenut matt. Jeg vet at hun har rett. Dødslekene kommer til å fortsette i år etter år. Det er ingenting mer jeg kan gjøre. Ikke etter at vi har vært så uforsiktige.

-Du har rett, det er ikke mer vi kan gjøre, svarer jeg tamt og kikker på Pamana.

-Jepp, dere har helt rett. Her slutter eventyret. Du får bare prøve så godt du kan og får det til å virke som at ingenting har skjedd. Vi får bare håpe at en annen klok vinner.....

-DET FINNES INGEN VINNERE OKEI???!!! MAN VINNER ALDRI, MAN KOMMER ALDRI UT AV DØDSLEKENE, UANSETT!!!! DØDSLEKENE VIL VARE OG VARE, JA JEG VET!!! VI KUNNE KANSKJE KLART DET, MEN DESVERRE GIKK DET IKKE. Jeg blir aldri fri uansett. Hvis jeg fikser dette, slik at det ikke blir Dødsleker lengre, vil Snow fortsette med å torturere meg og mine kjære. Hvis han stadig er i live, og hvis ikke, vil jeg for evig og alltid være en helt. Noe som ikke akkurat gir meg fri heller. Og hvis dere ikke husker det, har han akkurat drept brorem min!!! Dere aner ikke hvordan jeg har det inni meg. Jeg har så mye makt, og kan gjøre så mye med innbyggerne, og jeg klarer ikke styre det. Jeg skulle gjerne ødelagt Dødslekene totalt, jeg vil nemlig ikke at andre etter meg skal ha det sånn jeg har det. Men vet dere hva, jeg kan ikke. Ikke nå lenger. Jeg må bare levenvidere med det. Og bare glem og kalle meg en vinner, for gjett hva. Jeg overlevde kanskje, jeg er en overlever. Men jeg er ikke en vinner, jeg er noe helt annet enn det!

Jeg roper og gråter så høyt at jeg er glad suitene i toget er lydtette, ellers ville vi raskt bli tatt. Jeg legger meg bare rolig ned i sengen, og ser de triste ansiktene til Pamana og Peenut gli bort, når jeg glir inn i en dyp søvn.