De nye Dødslekene

17. Intervjuene

Hele dagen øver vi på saker og ting til intervjuet. Donald er veldig nervøs, men jeg tror han vil klare seg bra. Etter en liten stund kommer Ellie, og tar med Dilly for å øve på å gå i høye heler. Donald blir igjen med meg. Vi forbereder ham til intervjuet en stund til. Så kommer Pamana og Nala, for å kle om tributtene våre. Jeg blir ventende utenfor og vente. De andre tributtene kommer ut fra forskjellige rom i fantastiske og ikke like fantastiske antrekk. Jeg er spent på hvordan mine ser ut. Så kommer Donald rundt hjørnet. Jeg får tårer i øynene av å se på ham. Han er så vakker! Så kjekk, så søt. Håret er dunket i hårgele, men det ser ikke stygt ut. Han har en helt vanlig smoking på seg, og blankpolerte sko. Jeg klemmer ham hardt og lenge.
-Så fin du er, du kommer til å ta publikum med storm! smiler jeg til ham. Han bare ser på meg med et nervøst blikk.
-Det skal gå fint, Donald. Jeg skal gjøre hva jeg kan for å redde deg og Dilly. Hun vil nemlig være i allianse med deg.
Donald blir tydelig glad, og gir meg en ekstra klem. Så stiller han se i rekken med de andre tributtene. Dilly kommer rundt hjørnet, og stråler når hun ser meg. Hun er kledd i en kort, vakker, militærgrønn kjole, så de flotte beina synes. Den har korte ermer, som på en tskjorte, og noen knapper foran. Håret er festet i en slags knute. Litt av håret henger ned foran, og hun har ikke så mye sminke på seg at det gjør noe. Skoene er høye, og har samme farge som kjolen. Jeg gir henne en klem. Hun gjengjelder den.
-Ta dem med storm, ok? sier jeg, og hun nikker. Så stiller også hun seg i rekken. En etter en blir de ropt opp, og nå er Johas fra 11 på scenen. Det betyr at det snart er Dillys tur. Hun blir fulgt inn i et lite rom, før Julio roper navnet hennes. Hun får stor applaus når hun kommer ut. Hun har fått mye oppmerksomhet etter poengene.

-Dilly, det var litt av en poengsum du presterte i går. Hvordan føles det? spør Julio. Dilly bare ler.
-Jo, jeg ble for det første veldig overrasket, men også utrolig glad.
-Det er forståelig. Men, si meg, hvordan er det å være på "tur" med en sårbar 12-åring?
-Han er ikke sårbar, sier hun. Hun er på gråten.
-Han er dem modigste søtnosen jeg noen gang har møtt. Ikke kall ham sårbar!
Hun får en voldsom respons fra publikum. De er enig, det er bra og få 7 poeng når man bare er tolv år.
-Og jeg håper han vil bli min allierte på arenaen i morgen, sier hun, og en tåre triller ned over de fine kinnene hennes.
-Det håper jeg også. Det tror jeg de fleste ville like, så jeg ønsker deg lykke til. Dilly Hwome, folkens! roper Julio, og Dilly går av scenen, og inn på rommet hvor jeg møter henne. Hun gråter mens jeg holder rundt henne.
-Du var kjempeflink, de elsket deg. Få med Pamana nå. Jeg må vente på Donald her. Få på deg noen andre klær, ok? Vi sees om noen minutter.
Donald kommer inn på scenen.
-Donald, hva tenkte du når hun sa hun ville være din allierte? spør Julio.
-Jeg ble veldig glad, men jeg hadde tanken. Dilly og Lulu har klemt meg mer enn min egen mor noen gang har gjort, og hun klemmer meg unødvendig ofte. Men jeg er takknemlig for klemmene, det er som om alle bekymringer blir løftet av skuldrene mine når jeg kjenner varmen deres. Vi er alle blitt veldig glad i hverandre.
Jeg blir kjempestort av ham når han sier dette. Så flink han er! Jeg jubler inni meg, og fortsetter med å følge oppslukt med.
-Det var godt og høre. Jeg gleder meg til å se hvordan dere jobber sammen i morgen. Donald Zepper!
Så treffer tanken meg. Det er ikke lurt at alle de andre tributtene vet hvem som jobber sammen! Da er det bare å drepe en, så vet man at den andre knekker. Det vil være mye lettere å drepe når man vet hvor glade de er i hverandre. De er mye mer sårbare nå. Men gjort er gjort, jeg får bare håpe ikke absolutt alt håp er ute.

Vi spiser middag rett etter at alle har skiftet. Det er kalkun på menyen med helt vanlig iskrem til dessert. Jeg råder dem begge til å spise seg stappmette, for frokosten de vil få i morgen, er ikke til å skryte av. Og det er lurt å ha nok mat i kroppen til i morgen. De gjør som jeg sier, før de går til sengs, men jeg tviler på at de, akkurat som meg, får sove. Jeg vet hvor nervøse de er for i morgen, jeg er nervøs selv. Redd. Men det er minst ti ganger reddere.