De nye Dødslekene

11. Naturlige Pamana

Toget stanser, og jeg kan se de digre kraftverksbyggene allerede. De er enorme. Mye større enn jeg hadde sett for meg. Jeg hopper ned på perrongen og ser på Ellie som går foran meg. Han står stille og trekker inn luften. Jeg gjør det samme, for og sjekke om det er noe spesielt. Men nei. Noe hardt dytter meg plutselig i ryggen. Jeg snur meg, og ser rett inn i en fredsvokterhjelm. Rart, pleier ikke fredsvoktere og være, ja, en smule høyere? Jeg trekker på skuldrene og går lydig fremover, mot det som må være Tinghuset. Inni Tinghuset, står flere fredsvoktere. Ellie ser på meg, og smiler. En mann roper navnet mitt, og jeg går ut. Det er en diger scene, full av ledninger og noe som sikkert skal være pynt. Det er mange flere mennesker her enn hjemme i 12. Ellie fortalte meg at jeg først burde begynne med en enkel liten tale til de døde tributtene, Noah og Dulie. Jeg kremter.

-Jeg ønsker bare og få sagt, at jeg aldri snakket med Dulie eller Noah. Jeg vet ikke særlig mye om dem, alt jeg vet er at de var veldig tapre, og for unge til og dø. Men vi er fortsatt en nasjon. Panem. Og sterkere skal vi bli. Klokere skal vi bli. For hvert år, vil det holdes Dødsleker. Og etter Dødslekene, vil vi bli minnet på hva vi gjorde mot Panem, under krigen, og at vi aldri vil være i stand til å gjøre noe sånt igjen. Vi vil også bli minnet på tilgivelse og gavmildhet. Så for at vi skal lære, for at vi skal kunne leve i et rolig samfunn, husk på og holde Dødslekene ved like. Tusen takk.

Jeg går inn igjen, før noen rekker og gjøre noe. Jeg skjønner ikke at distriktene liker det jeg sier. Talene til Ellie er som mel, kjedelig og ekkelt. Men det ser ut til og funke, og alt jeg vil nå, er gjøre Snow fornøyd. For jeg har nemlig ikke lyst til å gi ham grunn til å drepe mor.

I de neste distriktene går alt bare bedre. Ikke for meg, jeg får vondere og vondere inni meg, det eneste som får meg til å gjøre som Snow vil, er tanken på mor. Vi har overvåket ham en del i det siste, og alt tyder på at Dødslekene blir holdt i år også. Snow er riktig så fornøyd med jobben min, og ut i fra hva han sier, virker det som om mor er i god behold.

Etter en motbydelig fest i Capitol, og tale fra presidenten, er jeg endelig på vei hjem. Snow tok en personlig prat med meg, og jeg tror at han er fornøyd. Vi er nå på,et nyere tog, som ikke lager den minste lyd. Det er utrolig behagelig. Men turen hjem fra Capitol tar et par dager, så det er enda en liten stund til jeg er hjemme, og får vite helt sikkert at mor er trygg.

Det mørkner utenfor toget, og lysene blir automatisk sterkere inne. Middagen er servert, men ingen er særlig sultne etter et forrykende måltid i Capitol. Avoxer løper rundt og gjør alt klart for en natt i toget, ja, for vi har fått dem tilbake. Etter at en gjeng i distrikt 8 prøvde seg på å starte en demonstrasjon på torget i 8, men uten hell. De må være de eneste foreløpig som ikke liker ideen om Dødslekene, i tillegg til meg selvfølgelig. Men det var rundt tretti stykker, så nå har vi nok avoxer. Jeg sitter bare i lenestolen og ser på reprise av intervjuene før Dødslekene. Jeg er enig i at jeg var ganske likanes, i motsetning til ekle Nikk. Men jeg blir litt rar inni meg når jeg ser ham likevel. Han var liksom fra mitt distrikt, førstemann ut fra 12 i tillegg til meg. Han så døden i øynene, noe jeg aldri ville klart uten og miste maska totalt. Men han holdt seg rolig, sa at han kom til og dø, og prøvde ikke å redde seg selv på noen måter. Det beundrer jeg.

Kvelden kommer, og jeg kommer meg til sengs. Jeg er utslitt etter festen, og er helt klar for en lang natt i den behagelige sengen, inne i min helt egen suite.

Pamana sitter på sengekanten når jeg våkner. Jeg har ikke sett henne siden hun ga meg antrekket før 5. I de andre distriktene har hun bare lagt klær på sengen min, mens jeg ikke var tilstede. Det var preppeteamet mitt som ordnet meg før festen i går, så det er underlig at hun sitter her og smiler til meg nå. Jeg har skikkelig lyst til og dra til henne, men biter meg i det, og holder masken.

-Hei, savnet meg? spør hun. Jeg blir sint, for jeg vil ikke at hun skal spørre om det. Spesielt ikke i den ekle tonen. Jeg har jo savnet henne, men ikke den hun er nå. Den Pamana som alltid var der, blid og morsom. Støttende. Men nå er hun overlegen og ekkel. Hun har til og med endret stil. Hun går i en krøllete parykk som er gull og sølv stripet, en kort småpikekjole med mønster, lange stripete knesokker og noen sneakers som er rosa. Det er ikke særlig deilig og se henne. Jeg snur meg bare rundt i sengen, og drar meg over til andre siden, og hjomper ut av sengen og ned på gulvet. Jeg har en silkepysjamas på meg, så jeg vandrer bare over gulvet og ut av suiten. Så setter jeg meg i sofaen. Ellie sitter allerede der. Hun ser medfølende på meg.

-Jeg visste at du ikke kom til og være så blid om det. Men tro meg, så snart dere blir venner igjen, blir hun seg selv.

Jeg hater det, jeg hater alt. Alt går bare galt for meg. Tårene triller, og Ellie holder plutselig rundt meg.

-Bare ett døgn til, jenta mi. Så er deg moren din sine armer som holder rundt deg. Det ordner seg, ok? sier hun i en veldig behagelig tone. Så hører jeg døren gå opp. Noen setter seg i sofaen ved vinduet. Jeg vet akkurat hvem det er, og løsner grepet om Ellie.

-Jeg beklager, det var kjempe dumt sagt av meg, det er bare at jeg klarer ikke å finne meg selv igjen.

Pamana begynner og gråte, på ekte. Jeg kjenner at jeg får vondt inni meg, og setter meg ved siden av henne.

-Vi skal finne deg. Vi finner deg sammen, sier jeg. Hun smiler, og klemmer meg.

Ingenting spesielt skjer resten av dagen. Det er for det meste bare TV titting og mat. Pamana er fremdeles lei seg når vi skal legge oss, men jeg er takknemlig over å ha fått en forklaring. Det hadde ingenting med Peenut og gjøre, men meg. At jeg hadde hatt det så vondt. Mistet broren min, og at hun ikke kunne gjøre noe med det. Hun hadde sakte men sikkert mistet seg selv, og når Peenut forsvant, hadde hun kranglet med Ellie, som gjorde alt verre. Så til slutt var alt vekke, og nå finner hun det ikke igjen.

Jeg ser henne gjennom vinduet i døren inn til suiten hennes. Rommet er farget gult og rosa, og hun har tatt av parykken. Jeg ser henne helt naturlig, uten hårfarge eller sminke. Hun sitter bare i stolen for seg selv og gråter. Håret er mørkebrunt med noen svake bølger. Det er ganske tykt, og øynene er blå som havet. Altså veldig pene. Pamana er egentlig utrolig pen. Jeg ser på henne litt til, før jeg går inn i min egen suite og legger meg.