De nye Dødslekene

12. Tilbake i himmelsengen

Mor kommer løpende mot meg, og det er mange tårer. Klemmen varer i minst tre minutter, og tårene bare triller nedover ansiktene våre. Vi går i taushet alene hjem til huset mitt i Vinnerlandsbyen. Det er helt ryddig, og stearinlysene er tent. Jeg går stille opp i andre etasje, jeg gleder meg til å legge meg i min egen seng. Se ut mitt eget vindu, og se røyken stige opp fra husene på torget. Men jeg går forbi rommet til Asip, som er akkurat som det var da jeg forlot det. Jeg går inn, og setter meg i sengen hans. Alt er stille, ikke et vindpust. Tårene triller, og jeg hører mor komme inn bak meg, og setter seg ved siden av meg. Vi gråter sammen, det er godt. Det tar en evighet før jeg klarer og stoppe tårene. Lekene til Asip ligger pent i hyllen, hvor han alltid legger dem, og klærne ligger brettet i skuffen. Jeg ser meg rundt og hjertet mitt knuses gang på gang. Det gjør så vondt. Det er forferdelig. Så ser jeg det. Bildet av meg, mor, far og Asip. Asip fikk det. Det siste vi har fra far. Jeg orket ikke ha det på rommet mitt. Men Asip ville ha det. Han savnet far. Jeg savner ham. Jeg savner dem begge uhyre mye. Jeg stryker over dem, de står ved siden av hverandre. Asip må være rundt 7 år på bildet, jeg er 10. Far holder rundt meg og Asip, mens mor stor ved siden av ham, og kysser ham på kinnet. Jeg husker vi betalte en slags tigger en mynt for og ta et bilde av oss, selv om vi egentlig burde spart pengene, men jeg er glad vi tok det. Bildet er svart hvitt. Jeg liker det. Jeg holder rundt det, og klemmer det hardt mot brystet. Tårene begynner og trille igjen, og jeg lar dem gjøre det. Det er godt og få ut følelser av og til. En varm hånd tar meg på skulderen. Mer står ved siden av meg, jeg holder fram bildet så hun også får se. Og vi gråter nok en gang sammen.

Jeg legger meg ned i sengen, og gråter. Det er omtrent det eneste jeg har gjort i dag. Bortsett fra og spise det beste måltidet på lenge. Maten var kanskje ikke noe spesielt, men det var sammen med mor. Jeg fortsetter og gråte, til jeg omsider sovner.

Asip sitter i gresset på enga og ler. Jeg går mot ham, og ler jeg også. Det er en ubeskrivelig følelse. Det føles som år siden sist. Jeg gir ham en klem, før jeg hjelper ham opp og vi går sammen til torget. Det er ikke krig eller noen ting. Alt er fredelig. Det er deilig. Vi møter ikke noe ubehagelig på vei hjem til vårt gamle hjem i Stollen. Det er ingen hjemme, men vi bryr oss ikke, vi fortsetter bare og le. Latteren går over i latterkrampe, og snart ligger vi på gulvet i latterkrampe. Det er utrolig morsomt og godt. Asip ruller over mot meg, og vi ligger og skrattler en stund til. Men så er jeg plutselig tilbake i den hvite himmelsengen. Asip ligger nok en gang ved siden av meg, bare at denne gangen ligger jeg i midten av sengen, mellom Asip og Kaprio. Ingen puster, bortsett fra meg. Jeg prøver og skrike til dem, men det komme ringen lyd fra munnen min. Jeg fortsetter og fortsetter, til halsen min er helt død. Jeg gir opp, og legger meg ned igjen. Men så ser jeg mor. Hun titter på meg, ansiktet hennes er limt fast i taket på himmelsengen. Hun synger en vuggesang, og jeg roer meg ned. Så forsvinner mor, og jeg drømmer ikke mere.