De nye Dødslekene

10. Farvel

-Akkurat som vi forutsa, hører jeg Peenut si. Hun sitter i en lenestol borte ved vinduet. Iført sine normale klær. Pamana har sine normale klær, ikke at de er særlig normale, men jeg går i Capitol parykk og en knallrosa slikenattkjole.

-Jammen bra at Ellie beholdt sans og samling. Det kunne gått riktig galt om hun satte en leteaksjon i gang.

Den behagelige stemmen til Pamana fyller rommet, og jeg blir varm. I det siste har det bare vært noe med henne. Noe jeg liker. Noe jeg vil ha. Jeg reiser meg opp i sengen, og ser på dem. De merker det og smiler til meg.

-God morgen, Lulu. Vi har nå tatt en telefon med Ellie, og funnet ut at hun tålmodig og optimistisk har sittet og ventet på oss i distrikt 5. Husk og lat som at du bare har vært hos legen, og sjekket magen din, jeg smiler av glede, og hopper ut av sengen, og gir begge to en klem. Alt går som det skal, men det kunne gått bedre.

Vi spiser ikke frokost i dette toget, vi hopper bare av på stasjonen i 5, og finner vei til toget hvor Ellie venter på oss. Med en gang jeg har satt en fot innenfor, er Ellie der og klemmer meg.

-Gud, så redd jeg var! Aldri stikk av igjen uten og si fra! gråter hun og klemmer meg. Så fører hun meg inn til spiserommet, og en lekker frokost er servert. Men før jeg rekker og ta en skje eggerøre, kommer Pamana inn. Etterfulgt av Peenut. Ellie ser strengt på Pamana, og Pamana bøyer seg i skam. Men så ser Ellie Peenut. Hun rygger bakover, og ser utrolig skremt ut.

-Hvem er hun, og hva gjør hun her?

-Dette er Peenut, Peelunes søster. Hun er en kløpper i teknologi, hun lager elektriske tekno kjøretøy, så hun har hjulpet oss mye med tekniske ting. Ehem, på sykehuset selvfølgelig, Pamana kjapper seg og si sykehuset, så Ellie ikke skal skjønne at det er noe mystisk på ferde. Men det er egentlig ikke det lenger, vi beholder bare Peenut fordi hun er vår venn.

-Greit, men dette er imot reglene. Hun var kanskje til god hjelp på sykehuset, takk for det, men dette går virkelig ikke, hun må ut før vi starter.

Jeg skjønner bare at Ellie ikke vil ha mer trøbbel, og jeg er kjempe glad i henne. Så jeg gjør som hunsier og følger Peenut ut. Ingen sier noe før vi er ved utgangen.

-Tusen takk for alt, jeg håper du vet at ingenting av dette ville funket uten deg. Vi fullførte kanskje ikke, ikke i det hele tatt, men hvis det skal skje noe en gang, vet jeg at jeg har deg. Jeg håper du vet at eneste grunnen til at jeg kaster deg ut, er at Ellie er en regelfølger, og hun er veldig fra seg akkurat nå, og det siste jeg vil er å gi henne, og oss mer trøbbel, sier jeg, og klemmer henne.

-Jeg skjønner godt, jeg hadde aldri forventet at jeg skulle få bli med. Men tak for at jeg fikk ta del i planen, og i det minste prøve og kverke dem. Og du kan regne med meg senere, jenta mi. Vi ses, sier hun og kysser meg på kinnet, før hun hopper av,,og døren glir igjen. Hun vinker, og toget starter. Jeg kjenner et stikk inni meg når jeg ikke lenger kan se henne. Jeg bestemmer meg for å gå inn igjen til de andre. Pamana er ikke lenger i spiserommet, det har nok sikkert foregått en heftig krangel her, og jeg gjetter hvem som vant. Ellie bare sjenker et glass eplejuice til meg. Favoritten. Og smiler. Jeg setter meg. Maten smaker fortreffelig, og jeg og Ellie sitter og prater om sykehuset. Jeg finner på så troverdige beskrivelser og historier som jeg kan, og hun går fem på.

Når vi har spist oss gode og mette, legger jeg merke til at det ikke er noen avoxer tilstede. Jeg ser meg rundt, men finner ikke en eneste.

-Hvor er avoxene? spør jeg. Ellie rister på hodet før hun smiler skjevt til meg.

-Vi får ikke ha dem lenger. Det er ikke din feil. Det er bare det at det er ikke ubegrenset med avoxer, enda. Og inntil videre, er det viktigere å ha dem andre steder. Men så snart det kommer flere, er dette det første stedet.,hvis vi enda er på turneen. Og Gud, så glad jeg er for at ingenting farlig skjedde med deg!

Ellie tar tak i hånden min, og stryker den. Jeg smiler til henne, og hun smiler tilbake.

Den kvelden er det umulig og sovne. Jeg klarer bare ikke tanken på at jeg nå leder Panems innbyggere inn i en helt forferdelig hendelse. Jeg tittet litt på klokken i kveld, og fant ut at Snow har en sønn på ti år. Og at Isabella ligger på dødsleiet, etter at en fredsvokter uheldigvis stakk et sverd inn i magen hennes. Den fredsvokteren levde ikke lenge. Alt er bare trist. Snow fryder seg over at jeg er tilbake, og at jeg skal fortsette turneen, akkurat som han planla. Jeg grubler og grubler. Sikkert hele natten.

Når jeg står opp, har jeg enda ikke bestemt meg. Ellie har stelt i stand en lekker frokost, og vi spiser oss gode og mette, alle tre. Pamana er ikke sur lenger, hun er blid og snill som vanlig.

-Vel, en time før 5, Pamana, gå og gjør det som faktisk er jobben din, ok? smiler Ellie, og tripper inn i sin suite. Ja, det er en litt anspent tone mellom dem, men det får være så. Pamana tar meg bare med inn i suiten sin. En suite hun garantert har dekorert en smule selv, og roter i et klesskap. Så slenger hun et antrekk til meg og smiler.

-Beklager hvordan ting er for tiden, men jeg trenger bare en liten pause, ok? sier hun blidt, før hun går ut av suiten, og sikkert på toalettet eller noe. Jeg bestemmer meg for å skifte i min egen suite, og trasker inn i den, med klærne på slep.

Akkurat når jeg har tatt av meg oventil, hører jeg en velkjent tripping utenfor døren, og hopper under dynen. Ellie kommer inn, uten en gang og banke på.

-Raska på, jenta mi. Vi er her om ti minutter.

Så tripper hun ut igjen, og jeg fortsetter skiftingen.