De nye Dødslekene

20. Død

Det er hundrevis av muligheter på min nye skjerm. Det er touchskjerm og trådløs. Vi fikk noen avoxer til å sette den opp i stuen for oss, og den ser utrolig majestetisk ut! Jeg leser fra bruksanvisningen for å finne ut hvordan den fungerer. Det tar sin tid, men til slutt finner jeg de forskjellige tributtene. Jeg velger først å ta en kikk på Donald og Dilly. De popper fram på skjermen, og jeg kan klart og tydelig se dem. Nå ligger Donald trygt og godt i Dillys armkrok. Begge sover, men det er tydelig at Dilly egentlig skulle holde vakt. Jeg vil at de skal våkne så jeg får se hvordan det går med Donalds kutt og Dillys dype hull i leggen. Men jeg må til slutt gi meg, og skifter over til proffene. Crub har vendt tilbake til leiren i løpet av natten, og alle fire sover under takene sine. Crub har en kraftig blåveis rundt øyet, og et kutt i pannen. Tarah har et blodig sår på brystet, noe som etterhvert kan bli farlig. Lurer på hvorfor ingen sponsorer har hjulpet dem? Kanskje de ikke har vist potensiale til å vinne? De har jo omtrent prøvd å drepe hverandre. Jeg ville ikke vedder på dem! Maz og Aralia ser ut til å ha kommet ganske greit fra det, bare noen skremmer her og der. Men så skjer det noe. Noen hundre meter bak Overflødighetshornet, kommer to skikkelser løpende. Det er umulig å se hvem det er, men det er noen. De forsvinner bak Overflødighetshornet, og borte er de. Jeg fortsetter å ha fokuset på samme sted, og venter tålmodig.
Ingenting skjer. En avox kommer inn i stuen med en lekker frokost/brunsj. Jeg orker ikke spise særlig mye, et halv rundstykke og litt frukt.
Plutselig kommer en liten skikkelse med en lang hestehalen piskende rundt seg også løpende fra skogen. Etterfulgt av en gutt med riktig så lyst hår. De forsvinner også bak Overflødighetshornet. Jeg forter meg til Dilly og Donald, for å sjekke at de ikke gjør noe dumt. De er begge våkne, og følger menneskene med øynene. Så tar Dilly seg på leggen, og lyser opp.
-Se Donald! Se! Leggen min er helt lukket! hyler hun hysterisk, men lavt nok til at det ikke er farlig. Donald smiler til henne, og gir henne en klem.
-Ansiktet mitt også, sier han og gjemmer ansiktet i Dillys hår, som har duttet ut av hårstrikket. Jeg feller noen tårer av glede, før jeg følger med videre.
-Syns du vi skal følge etter dem? spør Donald.
-Nei, vi kan ikke stole på dem.
-Men de vet ikke om gangen gjennom Hornet. Vi kunne hjelpe dem. De skal tross alt drepe proffene, ser det i alle fall ut som, svarer Donald forhåpningsfullt.
-Hvis du vil, kjør på. Jeg blir her, sier Dilly strengt, og Donald slår seg til ro.
-Jeg følger i alle fall med, sier han lavt, som om han ikke vil at hun skal høre det. Jeg zwapper over til tributtene fra 10. De er på vandring gjennom skogen, definitivt ikke dem. 11, nei, de er i likhet med mine, oppi et tre. Gutten fra 9 har tent bål, jenten fra 6 bader i en innsjø, langt fra engen. Gutten fra 3 driver på med et eller annet for seg selv. Jenten fra 3 lusker rundt Ariane fra 6. Her kan det skje noe. Jeg følger med.
Jenten fra 3, Tuuh, sitter inne ved trærne som omringer innsjøen. Det er en merkelig arena, her er det vanlig skog. Tuuh holder et bitte lite spyd i hendene sine. Ikke mer enn noen cm større enn en kniv. Tuuh har sinte øyne, og hele ansiktet er skarpt opp. Jeg ser at hun er svak. Det er derfor hun nøler med å angripe Ariane. Men så: Tuuh løfter en diger stein, som treffer rett ved Ariane. Ariane skvetter. Hun svømmer raskt til kanten. Hun er klissvåt. Det mørke håret henger som gardiner over de forskremte øynene. Ariane ser seg rundt. Sekken hennes ligger på andre siden av innsjøen. Den er full av gjenstander. Hun legger på sprang rundt innsjøen, men det er flere hundre meter rundt. Tuuh er også på vei. Og hun har et forsprang. Men hun er hardt skadet, og svak. Det er ennå langt til sekken. Ariane er sliten. Hun har stoppet. Det rasler i buskene bak henne. Hun ser seg skremt omkring. En pinne kommer gjennom luften. Den treffer Ariane. Hun blir liggende i sjokk på bakken. Tuuh har sekken. Ariane jamrer seg over smertene. Det var en diger pinne, men hun burde tåle den. Tuuh er nå bare meter fra henne. Et spyd ikke større enn en kniv, farer gjennom luften. Den presser seg gjennom pannen til Ariane. Den blir stående rett ut. Ariane er enda ikke død, men hun svekkes for krefter. Viktor trer frem fra ingensteds. Tuuh kommer frem fra bak et tre.
-Godt jobbet kamerat! sier hun til Viktor. De fyller flaskene sine med vann før de tusler avgårde. Mer selvsikkre enn noen gang.

Jeg zwapper over til tributtene fra 4. Det må være de som er bak Overflødighetshornet. Jepp, korrekt. Den lange fletten til Marina, og det askeblonde håret til Henry. De sitter bak hornet og venter. Hva har de tenkt å gjøre? De kan ikke få has på proffene alene!?
Det skjer ingenting spennende, så jeg zwapper over til Dilly og Donald. Til min store forskrekkelse, er begge to på vei ned fra treet. Vel nede på trygg grunn, gir de hverandre en god klem.
-Uansett hvordan dette ender, er jeg utrolig stolt av deg! Du reddet meg. Tusen takk skal du ha, sier Djlly til Donald med skjelvende stemme.
-Og du reddet meg, svarer Donald.
-Kom igjen, dette klarer vi. Ses snart! sier Dilly, og borte er hun. Hun er på vei inn i regnskogen, som snart går over i barskog. Hva i huleste driver de med? Ånei. Donald løper mot Marina og Henry. De legger ikke merke til ham før han er fem meter fra. Marina retter lysteren sin mot ham. Henry finner fram en kniv.
-Hvis dere skal prøve å ta proffene, trenger dere min hjelp, sier han kort.
-Ja, og hva skal småen hjelpe oss med? ler Henry hånlig.
-Min allierte er på vei for å hente folk. Vi skal ta proffene sammen. Så kan dere drepe i vei.
-Vi klarer oss selv, svarer Marina sint. Hun reiser seg, og presser seg mot ham. Jeg kjenner hjertet mitt dunke raskt og ufattelig hardt. Jeg lukker øynene. Kanonen går. Donald ligger død inntil ryggen på Hornet, med dype kutt etter en lyster, langt inn i magen. Tårene renner og renner. Hulk etter hulk. Hyl. En arm strekker seg rundt meg, og kysser kinnet mitt. Pamana. Jeg slår henne fra meg, og løper inn i suiten min. Gjett om jeg hater Capitol! Og Snow!

Jeg blir liggende i sengen min til Ellie kommer inn.
-Middag, sier hun kort. Hun er trist i stemmen. Jeg kaster en pute på henne, delvis for å vise at middag ikke vil hjelpe og at jeg vil være i fred, delvis fordi jeg hater alt fra Capitol nå. Ellie tar hintet og subber ut igjen. Jeg blir liggende resten av kvelden under dynen. Gråtende.