De nye Dødslekene

15. Den første treningen

Jeg kjemper mot tårene gjennom hele frokosten. Jeg klarer bare ikke sitte her ved siden av Dilly og Donald. De er sønderknuste begge to. Det er utrolig vondt å tenke på at bare en av dem kommer ut i live, hvis noen av dem gjør det. Ingen vet at jeg er bestevenn med Dilly enda, alle tror anfallet kom kun pga Asip. Det er jeg takknemlig for, for jeg tror ikke det vil hjelpe Donald særlig mye å vite at vi er bestevenner.
Jeg spiser ikke særlig. Det er ikke noe spesielt ved maten lengre. Jeg hater den. Jeg hater alt. Dilly pirker bare i maten hun også, men Donald spiser seg god og mett. Jeg liker ikke å se på ham. Han er så liten. Han kunne like så godt vært 10 år. Jeg reiser meg, og går rundt bordet. Han ser opp på meg, og jeg klapper kinnet hans.
-Jeg beklager, sier jeg, og løper gråtende til suiten min. Dilly kommer inn til meg bare sekunder etterpå. Hun setter seg ved siden av meg i sengen.
-Du trenger ikke å beklage deg til noen. Vi er et team nå. Vi skal overleve. Sammen, sier hun og smiler tappert til meg.
-Dilly, du vet like godt som meg at bare en overlever!
-Ja, og jeg vet at du vil gjøre alt du kan for å redde meg ut derfra. Jeg kan klare det, det vet du.
Det er som et hardt slag i magen. Så hun tror at jeg bare skal redde henne? Ikke prøve å redde Donald en gang? Det gjør vondt, for jeg vet at hun virkelig tror hun kan klare det. At hun tror jeg kommer til å hjelpe henne, mer enn noe annet. Hun tenker ikke på Donald, og det er det som gjør mest vondt. At hun tror at jeg er en person som ikke bryr seg om en tolvåring, fordi hun er bestevenninnen min. Jeg er ikke sånn. Jeg tenker mer på dem to enn noe annet.
-Ikke sant? Ikke sant du skal redde meg? spør hun usikkert.
-Klart det, klart jeg skal prøve, men.....
-Men hva da? spør hun utålmodig.
-Jeg er like mye Donalds mentor som din mentor!
Jeg nesten roper det til henne. Det er et tydelig sjokk for henne. Jeg vet, vi er bestevenner. Men hva så? Det er utrolig urettferdig for Donald. I tillegg er han bare så vidt fylt 12!
-Så, det.... Du..... Du skal ikke redde meg? Dilly er på gråten.
-Klart jeg skal prøve. Jeg sier bare at jeg skal hjelpe begge to så mye som jeg kan!
-Hva om begge er nær døden, og du bare kan hjelpe en av oss? Hvem blir det!? svarer Dilly meg frekt, med forakt i stemmen. Jeg har virkelig lyst til å si henne, men jeg får utrolig dårlig samvittighethet overfor Donald.
-Du vil alltid være min bestevenn, Dilly. Det håper jeg du vet. Men å være mentor, betyr ikke å favorisere. Det betyr å støtte og hjelpe dem man er mentor for, like mye. Men du vil alltid ha din egen plass i hjertet mitt. Jeg vil virkelig lide om jeg ser deg dø. Husk det. Men du skal ikke dø. Jeg lover!
Der sa jeg det. Det stikker noe inn i hampen inni meg. Det gjør så vondt. Jeg tenker ikke på annet enn Donald. Hvordan skal jeg kunne fortsette dette? Favorisere Dilly? Åååh. Alt jeg kan tenke på er hva jeg akkurat sa. Jeg skal drepe Donald. Det var det jeg sa. Med andre ord. Men Dilly gir meg bare en lang, varm klem.
-Jeg visste det, jeg visste jeg kunne stole på deg! hun stråler av glede, og jeg blir så glad av å se henne sånn.
-Jeg vet det er vanskelig for deg, men jeg skal ikke skuffe deg. Jeg lover å ta hånd om Donald så lenge jeg kan!
Jeg blir litt blidere ved tanken. Dilly slipper taket rundt meg, og vi smiler til hverandre. Så banker det på døren min.
-Bare kom inn! roper jeg, og Donald kommer inn.
-Kan jeg få et par ord med deg, Lulu? Alene.....? spør han. Jeg nikker, og Dilly går ut med en gang. Hun er verdens beste venn. Jeg er verdens verste mentor.
-Jeg vet at dere er bestevenner altså, dere trenger ikke å skjule det, sier han. Jeg nikker usikkert. Han bare ler.
-Det er helt greit. Men jeg lurer bare på, at du, liksom, på en måte, at du er mer til stede under samtalene, så vi kanskje kan få noen råd liksom. Det er jo trening om en halv time, så. Noen råd?
Jeg ser på ham og smiler. Han smiler tilbake. Å, Gud for et vakkert smil han har!
-Beklager, det er bare så vondt å tenke på at minst en av dere kommer til å dø. Vel, du får snart komme deg til stylisten din. Et råd før du starter treningen. Bare prøv deg frem, og øv på det du ikke føler at du er så god i. Så tar du det du er litt god til i morgen. Ok? Det er alt jeg kan si. Lykke til, søtnosen!
Donald smiler til meg, før han gir meg en lang og deilig klem.
-Tusen takk, sier han før han løper av gårde.

Jeg og Ellie sitter ved TVen. Det er repliserte fra paraden, som ikke Dilly og Donald tok med storm akkurat. Pamana slo seg ikke akkurat løs i år, noe jeg hater henne for. Hun kunne da gjort noe bedre enn helt vanlige gruvearbeidere. Paraden er ett av de viktigste øyeblikkene før Dødslekene. Pamana fikk Dilly, og Nala, den andre stylisten, fikk Donald. Jeg hater dem for at de ikke gjorde noe bedre med dem. Tributtene fra 1 og 2 fikk en mye bedre start.
-Så, er du spent på å få høre hvordan treningen gikk? De kommer om noen minutter tror jeg! sier Ellie med den "fantastiske" Capitolaksenten sin.
-Klart det, sier jeg, og ikke før ordene er ute av munnen min, skyver døren opp, og Donald og Dilly kommer subbende inn i leiligheten vår. De er røde og våte av svette.
-Før vi prater, vil jeg gjerne ta en dusj! sier Dilly før hun subber videre til sin suite. Donald kommer diltende etter. Jeg forstår kjapt at det var hardt for dem. Jeg blir bare sittende og vente til de kommer tilbake.
-Middag om en time. Sørg for at begge tributtene våre møter opp! sier Ellie, før hun tripper av gårde til matsalen. Jeg sitter alene igjen og venter på de fantastiske tributtene, som jeg aldri vil klare å gi slipp på, men som jeg når tiden kommer, bare er nødt til. Det er en fryktelig tanke. Så fryktelig at jeg må kaste opp.....