Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Fordi jeg har sett deg dø.
Fordi jeg har sett deg dø.
Fordi jeg har sett deg dø.
Evy hadde lyst til å kaste noe tvers igjennom rommet fordi hun ble så frustrert. Sint. Forvirret. Redd.
Men alt hun tillot seg selv å kaste var alle sofaputene, og etter å ha veltet et halvfullt glass med vann på bordet overende, sluttet hun. Hun rev litt i håret sitt og hentet tørkerullen på kjøkkenet. Tankene raste imens hun tørket spisebordet og teppet. Hun visste ikke om hun synes han var feig eller modig for å svare henne på denne måten.
Konklusjonen var feig, fordi hun aldri i verden ville innrømme at han hadde gjort noe på langt nær vågalt. Det hadde tatt ham så mange år å endelig gi lyd fra seg, fortelle henne at han faktisk eksisterte. For hvor mange ganger hadde hun tenkt at hun kanskje hallusinerte? At hun ikke var helt frisk i hodet. At vokteren egentlig var et spøkelse.
Evy var så sint at hun ikke så noe annet enn rødt. Tørkerullen fløy gjennom stua som resultat.
«Jævla feiging,» snerret hun mellom tennene mot det stakkars tørkepapiret. «Hvordan våger du?» Hun sparket til den med foten, og den uskyldige tørkerullen gjorde ikke annet enn å rulle bortover stuegulvet. «Hvordan våger du?»
Hun gnisset tenner så hardt at det knirket i kjeven, men hun sparket ikke til tørkerullen en gang til. Istedenfor dumpet hun ned på sofaen og begravde ansiktet i hendene.
Hun var ikke lei seg. Hun var ikke lei seg. Sint var mer riktig, for hva annet kunne hun føle i dette øyeblikket enn sinne? Hvorfor skulle hun være lei seg?
En smerte bredde seg utover i brystet. Hun la den ene hånden over for å kjenne etter, men ingenting tilsa at lungene og hjertet burde verke som det gjorde. Det ble vanskelig å puste, å leve. Et lite øyeblikk føltes det som lenker lå om hjertet. Strammet. Strammet. Hjertet et svakt flimmer, fikk så vidt lov til å dunke for å holde henne i gang.
Evy presset håndflaten sin hardere mot brystkassen, krøllet seg sammen til en ball og ventet på at det skulle gå over. Hva annet kunne hun gjøre? Hun var helt alene.
Eller -
Hun hevet blikket en smule.
Og der, på andre siden av vinduet – grønne øyne i fliket av et sekund, så borte igjen.
Smerten famlet.
Fingrene hennes knuget om stoffet på den løse skjorta til knokene ble kritthvite og hun kunne puste som normalt igjen. En stund klarte hun ikke røre på seg, for hodet hennes spant ut av kontroll. Hun ville ikke være alene, møte alt dette alene.
Med ett savnet hun familien sin.
Men å savne dem ville ikke hjelpe henne nå. Hun hadde ikke noe annet valg enn å stå i det. Tross alt hadde hun tatt dette valget. Nå måtte hun klare å gjennomføre.
Evy så på lappen som hun så pent hadde lagt på bordet. Noe inni henne ville ikke røre ved den, som om den var hellig. En annen del av henne hatet lappen, fordi den var en manifestasjon av hennes egen irritasjon. Alle spørsmålene hun hadde i hodet samlet på den lille biten med papir.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor.
Aldri hadde hun følt slikt sinne og hat, samtidig som hun følte seg håpløs og lettet. Hjertet hennes hadde lyst til å synge, akkurat som brystet ville klemme seg sammen og ikke la henne puste.
Hva var det som skjedde?
Tankene hennes gikk automatisk mot å ringe Nomi for å lette litt på alt sammen, men hun hadde brydd vennen sin altfor mye de siste dagene. Det var ikke rettferdig å ringe henne nå, midt på natta, bare fordi en liten ting hadde skjedd.
Hvis svaret på lappen kunne kalles liten.
Evy dro håret vekk fra ansiktet og kom seg endelig på beina. Bestemt og rett i ryggen marsjerte hun ut på balkongen igjen og så opp mot himmelen. Som hun skulle ønske stjernene var synlige i kveld, men hun så kun mørkegrå skyer og en måne som gjemte seg bak dem. Det tåkete lyset var ikke nok til å lyse opp noe annet.
Det var så mye hun ville si, så mange steder å begynne. Hvilken vei skulle hun velge, nå som hun sto her?
Takk, så hun for seg at hun formet stille med leppene. I virkeligheten var det noe mer i nærheten av "Fuck deg." Hun pustet skjelvende ut og gikk inn igjen. Ikke noe særlig roligere, men bedre. Mye bedre.
Hun lukket døra bak seg og gikk inn på rommet igjen. Det var ikke stort mer å få gjort enn å bare legge seg. Denne kvelden hadde vart altfor lenge allerede, men hvordan skulle hun klare å sove. Hun var så våken at det nesten var skremmende.
Fordi jeg har sett deg dø.
Du tar meg imot, ikke sant?
Hun ristet på hodet sitt.
Desperasjonen hadde vokst i henne som en svamp som tok til seg vann. Vokste, vokste, til den nærmest var sprengt og måtte bli vridd tom igjen. Men ingen hadde vridd på svampen til Evy. Hun satt fast med en desperasjon som stadig ble mer intens, som aldri ble tilfredsstilt.
En slik lengsel. Og av hvilken grunn? For en hun aldri hadde snakket med, møtt ansikt til ansikt.
Hun satte seg på kanten av senga og åpnet notatboka si på en tilfeldig side.
Hvis jeg kunne nå deg
Høre hjerterytmen din
Svakt
Ville det vært nok?
«Hvem er du?» hvisket Evy og lot fingrene stryke over arket.
Hvorfor føles det som jeg kjenner deg?
Evy sukket og lukket igjen boka. Ingen tegn på trøtthet ennå.
Blikket hennes søkte mot vinduet. Hun hadde sperret for utsikten med persiennen sin, men hun kunne ennå kjenne den friske natteluften i kinnene. Kjenne det på måten armene hennes fremdeles hadde gåsehud. Fraværende lot hun den ene hånden gå opp langs hele underarmen til hun tok en avgjørelse.
Å være her inne fungerte ikke. Hun følte seg innesperret og sint. Mulighetene hennes var ikke mange, men det var én ting hun kunne gjøre: Gå ut.
