Evy trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Kanskje før, men nå har det gått så lang tid.» Hun prøvde å tenke seg et scenario hvor skikkelsen hennes ikke lenger var der for å holde øye med henne. Tanken var skremmende. «Jeg forventer selvsagt ikke at du synes det samme.»
«Hey, jeg bare forsikrer meg om at jeg ikke må banke opp noen. Uansett hvor pen.»
Evy ble varm i nakken. «Foreløpig vet jeg kun hvordan øynene hans ser ut.»
«Å, du kan se på øynene at resten av ansiktet er like sexy. Jeg vedder hundre kroner på det.»
Evy følte seg ikke sikker nok til å vedde imot.
«Men uansett, hvorfor forteller du alt dette til meg nå?»
«Fordi,» begynte Evy og pekte en finger på vennen sin. «jeg trenger din hjelp.»
Nomi lyste opp umiddelbart. «Oooo ... Jeg håper virkelig det handler om å skygge skikkelsen din. Tenk så gøy. Å skygge en som skygger.» Hun lagde effektlyder for å få det mer dramatisk.
Evy smilte svakt. «Kanskje senere. Nei, første del er at vi skal samle info. Jeg vil vite så mye jeg bare kan før jeg prøver å få kontakt igjen. Jeg vil vite alt det er å vite.»
«Det er mye å be om fra en som ikke visste at overnaturlige skapninger eksisterte for fem minutter siden. Herregud, jeg kan ikke tro det. Det finnes fuckings engler.»
Engel.
Var det det vokteren hennes var? Kanskje. Det virket sannsynlig, med tanke på at vingene hans hadde fjær. Men de hadde ikke vært hvite, heller –
«La oss ikke bruke det ordet foreløpig,» sa Evy.
Nomi hevet øyenbrynene. «Ja vel? Og hva vil du at jeg skal søke opp på nettet om? Stalkere som også tilfeldigvis har vinger?»
Ja vel, kanskje ikke ordet engel var det verste i verden. Det var litt behagelig å tenke også, at hun ikke bare ble voktet over av noe tilfeldig – men en engel. En ekte engel.
Nå var det kun hvorfor som gjaldt. Hvorfor, hvorfor, hvorfor. Ordet som gnagde og gnagde, mer og mer.
Hun tvinnet en lokk av håret sitt mellom fingrene for å distrahere seg selv. «Greit, bruk ordet engel når du søker rundt. Og jeg vil ha alt du klarer å finne fram. Alt.»
«Det er lov å si du vil ha en master verdt med arbeid,» mumlet Nomi og plukket sekken sin opp fra gulvet. Selv om Evy hadde mer hun egentlig ville si, så var pausen snart ferdig og Nomi var allerede halvveis ute av båsen. Det store rommet hadde tre vasker satt opp etter hverandre langs veggen, hvor en rødhåret jente sto og sminket seg. Evy kjente henne igjen umiddelbart. Noe annet var vanskelig, siden ansiktet hennes aldri hadde gitt Evy noe annet enn frysninger og vonde minner.
De gikk ut i gangen før Evy fikk se noe mer av henne enn bakhodet. Forhåpentligvis hadde hun ikke overhørt for mye av samtalen deres.
«Å, jo, før jeg glemmer det. Gidder du å bli med meg hjem i dag?»
Nomi lente seg mot veggen. «Noen spesiell grunn?»
«Jeg fortalte deg ikke om en liten ting til, men det kan vente til etter skolen. Det kommer til å ta tid å forklare.» Eller ingen tid, med tanke på at hele hendelsen var borte fra hukommelsen hennes.
«Sure. Du slutter 14.30 ikke saaaa –» Nomi fikk aldri fullført ordet fullstendig, men ble heller stående med munnen i en liten o og øyenbryn så høyt hevet at de nærmest traff hårfestet.
Evy visste før hun hadde snudd seg hva det var Nomi hadde stoppet opp for. Det var kun én ting – én person – som kunne bringe fram en reaksjon som dette.
Og riktig nok. Passerende i et slentrende tempo kom Daniel – bokstavelig talt en gudelignende skapning. Men det eneste Evy så var Daniel som tok seg til nesa og skar en grimase. Hun som slang døra i ansiktet hans.
Litt varm i kinnene ble det fristende å vende blikket ned mot gulvet, men en trassig stemme inni henne klagde på hvor feigt det var.
Du vender aldri blikket ned. Du møter alltid dine motstandere, ansikt til ansikt. Øyne mot øyne.
Derfor ble hun stående inntil veggen og se på ham imens han vandret forbi. Han smilte svakt idet han passerte, som en slags hilsen. Øynene hans gikk til Nomi et kjapt øyeblikk også før han vendte blikket en helt annen vei igjen og gikk videre.
Hei, takk for at du brakk nesa mi i går. Setter pris på velkomsten.
Evy sa ikke noe til Nomi, bare lukket munnen på henne fordi hun ble stående og blunke. Og blunke. Og blunke.
«Når vi snakker om engler ...»
«Ikke si noe. Jeg hadde det kleineste møtet med ham i går,» sukket Evy oppgitt.
«Du hadde det, ja. Selvfølgelig. Gleder meg til den historien.»
Evy lot være å himle med øynene, selv om det var hardt. «Du får klare å vente. Jeg tror ikke jeg er klar for den historien ennå. Forresten,» Evy pekte på munnviken sin. «du har litt – ehm ...»
Nomi, lynrask med håndbaken til å tørke munnviken sin, gliste. «Jeg er ikke flau over det. Dette er beundrende sikkel, det største komplimentet av dem alle.»
Evy rynket på nesa. «Sikkert.»
«Jeg mener det, fyren var jo en engel i menneskeform.»
«Mhm. Ja da. Ser deg senere.»
Nomi gikk i motsatt retning av henne, men det gikk ikke engang ti sekunder før hun vred seg rundt og pekte på Evy blant alle som gikk forbi. «Engel, for faen,» formet hun med leppene.
Evy kunne ikke annet enn å smile.
YOU ARE READING
Engler Faller
RomanceEvy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet. Alltid. I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
5. Tro på meg
Start from the beginning
