Hun kastet den uttørkede toasten i søpla og fant fram noen seige knekkebrød.
Hva skjedde etter den delen?
Hva skjedde?
Hva –
Hun gnisset tenner. Hvorfor kunne hun ikke huske noe som helst?
Det var bare én ting hun kunne gjøre i en situasjon som denne, og Nomi kom til å hate henne. Nomi sto aldri opp før halv åtte, da hun mente at femten minutter var mer enn nok på å gjøre seg klar om morgenen.
«Hallo?» gurglet en stemme i andre enden.
Evy pustet lettet ut. «Vekket jeg deg?»
«Hva høres det ut som?»
Selv om Nomi ikke var der, følte hun at Nomi kunne se da hun trakk på skuldrene til svar.
«Var det noe viktig?»
«Jeg vet egentlig ikke helt.» Evy tenkte seg litt om. «Jeg ville bare høre stemmen din.»
«Å, så søtt av deg. Men var det virkelig nødvendig å vekke meg når vi skal møtes om en time? Har det skjedd noe?»
Evy nikket, enda en bevegelse hun visste at Nomi kunne se for seg. Men ordene hennes var annerledes enn handlingen. «Jeg ... Jeg vet ikke.»
Nomi holdt pusten et par sekunder. «Skal jeg komme opp?» spurte hun.
Det var så fristende å si ja, å ha noen i nærheten imens hun forsøkte å samle seg sammen igjen. Men det ville ikke vært riktig av henne å bekymre Nomi noe mer. Kanskje hun bare hadde hatt en vond drøm som ikke ga helt slipp?
En veldig, veldig vond drøm?
Evy sa: «Det kan vente til etter skolen.»
«Sikker?»
Hun nikket, igjen som om Nomi bare kunne se det. «Mhm.»
«Okay. Møtes fortsatt 7.45?»
Evy tvang seg selv til å smile. «Selvfølgelig.»
***
Aica ringte en time før lunsjpausen. Evy satt og hørte på mattelæreren presentere seg selv og faget idet mobilen duret i bagen. Av alle tider søsteren hennes kunne ringe på, måtte det virkelig være nå? Hun avbrøt ringetonen før den fikk avsluttet, så forhåpentligvis tok Aica hintet.
Mobilen ringte igjen. Til slutt måtte Evy unnskylde seg selv og gå ut i gangen for å ta den.
«Jeg har time,» hisset hun.
Aica ga fra seg en udefinerbar lyd i andre enden. «Å, beklager! Gå tilbake til timen, du.»
Evy sukket. «Litt for sent nå.»
«Betyr det at du har litt tid til å prate?» Aica ble umiddelbart litt lysere i stemmen.
«Det gjør vel det.»
«Herlig,» sa Aica blidt. Evy kunne se for seg hvordan hele ansiktet hennes strålte da hun sa det.
«Så hva gjelder det?»
«Ingenting.»
Denne jenta ...
Evy rynket på øyenbrynene. «Hvorfor –»
«Som i ingenting nytt fra min side. Faktisk ringte jeg fordi du ikke har ringt på en stund. Har det skjedd noe?»
Evy bet seg i underleppa, veide for og imot i hodet sitt om hun skulle fortelle søsteren noe. Det var klart at hun på et eller annet tidspunkt måtte høre det, men det føltes feil å si det over telefon.
Så Evy taklet spørsmålet til Aica med et annet spørsmål. «Kommer du hjem til høstferien?»
«Hm?» Aica stusset litt. «Ja, jo, det virker sånn. Helt sikker er jeg ikke, da.»
«Vel, si ifra så fort du vet. Det hadde vært koselig med litt selskap.»
Aica sukket medsigende. Tydeligvis hadde Evy sagt mer enn hun burde ha gjort.
«Hvor lenge?»
«Du trenger ikke –»
«Hvor. Lenge.»
Evy visste ikke om hun ville kjefte søsteren sin ned eller få en klem av henne. Kanskje begge.
«Tre måneder ... kanskje. Jeg er egentlig ikke helt sikker. Jeg sluttet å telle.»
Aica murret i andre enden, noe som fikk Evy til å trekke litt på smilebåndet. Okay, kanskje hun ikke ville kjefte henne ned likevel. En klem var mer fristende.
«Å, nå skal de virkelig få høre det! Jeg ringer deg opp igjen senere, Evy. Pass på deg selv enn så lenge.» Et pip lød fra telefonen. Evy så ned på skjermen som sluknet, pustet dypt ut og tenkte at det var best sånn. Så lenge Aica trivdes der hun var, hadde ikke Evy noe å bekymre seg for. Etter det som skjedde for fire år siden, var Evy egentlig litt redd for å gjøre søsteren opprørt. Derfor var hun på mange måter takknemlig for muligheten Aica hadde fått i Nederland.
Selv om det gjorde Evy veldig, veldig ensom her hjemme.
Eller, så ensom en kunne bli med en som konstant fulgte med fra skyggene. Den hadde kommet tilbake igjen nå, øynene som iakttok henne. Erindringen var svak, mye svakere enn normalen. Gjennom morgenen var hun blitt sikker på at hukommelsestapet hennes hadde noe med skikkelsen å gjøre. Hva ellers kunne det være?
Som nå hadde resultert i at hun skulle finne ut hvem vokteren hennes var. Hun måtte bare sette seg en strategisk plan først.
Noe som krevde Nomis hjelp og en hel haug med informasjonssøking.
Kanskje hun kom til å trenge søsteren likevel.
Evy tappet mobilen mot fingrene, opp og ned, opp og ned til det ble en trommerytme. Døra bak henne åpnet seg, og hodet til læreren stakk ut.
«Har du tenkt til å komme inn igjen, Evy?» spurte hun.
Evy skvatt litt og snudde seg. Hun slet med å finne smilet sitt, men hun fant det. Til slutt. «Ja. Selvfølgelig. Beklager bryet, det var bare noen – ehm – familiegreier.» Hun pekte en finger mot mobilen før hun gikk inn i klasserommet igjen. De aller fleste brydde seg ikke engang om at hun kom inn igjen, for det var ikke akkurat unormalt å forlate klasserommet for så å komme inn igjen. Men én person snudde blikket så fort foten hennes var innenfor. Blått blikk og gylne lokker, nok en strøken skjorte og rett holdning.
Evy prøvde så godt hun kunne å ignorere ham og satte seg ved plassen sin igjen. Lunsjpausen kunne ikke komme raskt nok. Nomi måtte få vite hva som foregikk. Hun burde fortalt henne alt i går, for da kjente hun ikke på disse nervene. Sommerfugler i magen som flappet med vingene sine og oppover halsen. Hun ble kvalt ved tanken på å endelig snakke om vokteren sin høyt.
Inkludert hva som hadde skjedd dagen før.
Hun så ut av vinduet, for innerst inne satt tanken om at skikkelsen plutselig ville dukke opp. Hvis hun så lenge nok på fotballbanen på nedsiden – hvis hun ikke blunket. Dessverre ble oppmerksomheten hennes krevd et annet sted, ettersom Daniel forstyrret henne.
Hun snudde blikket strengt i hans retning for å få ham til å se en annen vei, men satte hjertet i halsen da han slettes ikke så på henne i første omgang. Blikket hans lå på en annen jente i klasserommet, som nokså ivrig ga ham hint om noe helt annet enn skolearbeid. Litt fascinerende å følge med på, siden Daniel virket like forvirret som Evy over flørtingen.
Og kanskje det var da det først slo henne, hvorfor øynene hans på en måte virket velkjente. De hadde den samme intensiteten, den samme effekten som de hun så vidt hadde fått sett inn i for tre dager siden.
Grønne øyne. Grønne øyne. Grønne øyne.
Evy lente haken mot håndflaten og så ut mot fotballbanen igjen. Hvert øyeblikk nå, så kom den bevingede skikkelsen til å stå der og se opp på henne. Hvert øyeblikk nå.
Hvert. Eneste. Ett.
YOU ARE READING
Engler Faller
RomanceEvy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet. Alltid. I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
4. Glemsel
Start from the beginning
