Jeg så opp på himmelen. Det var rundt ettermiddagen.
Jeg så fort bak meg, til venstre og høyre side, for å se om hun var i nærheten. Jeg sukket trist for meg selv, da jeg forsto at moren min var helt borte. Jeg tørket tårene som hadde klart å renne nedover kinnene med hendene mine.
Jeg bet meg selv i tunga for å ta meg sammen, mens jeg gikk bortover mot Rays hus. Mens jeg gikk, la jeg merke til store blodflekker, lik og søppel som lå rundt omkring.
Min første tanke var: gudinneutslettere.
Sinne begynte å boble i meg. ”Hevn,” mumlet jeg skarpt.
Plutselig begynte hendene mine å blinke med et sterkt lys. Jeg satte blikket mitt ned på dem. Jeg kunne kjenne noen vanndråper på hendene. Jeg så nysgjerrig opp på himmelen, og så at det begynte å pøsregne. Jeg fortet meg inn før jeg ble klissvåt. Tjenere som sto i gangen, skvatt og så forskrekket på meg da de så meg komme inn døren. Jeg tok fort hendene mine ned i lommene mine. De lyste fortsatt, og jeg hadde ikke lyst at tjenerne skulle se de lyse. Jeg hadde ingen anelse om de visste hva jeg var, eller om jeg virkelig kunne stole på dem. Tenk om noen av dem var hjelpere for utsletterne? Men uansett kunne jeg ikke utsette dem for fare. Alle som hjelper sånne som meg, vil utsletterne drepe like mye som de vil drepe meg.
”Å herre! Vi trodde De var død,” var det en tjener som sa til meg.
”Trenger Frøken hjelp med noe?” spurte en annen tjener bekymret.
”Eric, Ray og Rami! Jeg vil gjerne møte dem nå,” sa jeg andpusten og utålmodig.
”Vel, jeg er ikke sikker på om De kan møte Herr. William og Eric akkurat nå.”
Tjeneren så nølende ut.
”Hva!” Jeg ropte så høyt at alle tjenerne var i ferd med å ta seg til ørene.
”Du forteller meg ikke at de er døde?” spurte jeg tjeneren. Han så ned en stund. Hjertet mitt begynte å banke hardere og hardere i brystet.
”De er ikke døde?” Stemmen min hørtes både bestemt og nølende ut.
Jeg stirret på tjeneren, mens jeg ventet på at han skulle svare. Da han satte blikket opp på meg, så jeg et trist blikk.
”Nei!” mumlet jeg. Det var som om hjertet mitt var i ferd med å stoppe. Jeg så bort på de andre tjenerne. Blikket de hadde var også trist. Jeg kunne se dyp sorg gjennom øynene.
”De er døde,” mumlet jeg, mens tårene var på vei. Jeg tenkte på mitt livs kjærlighet. Jeg ville aldri treffe Eric igjen. Aldri.
”Jeg elsker deg Eric,” tenkte jeg som om han kunne høre meg.
Tårer rant fort nedover kinnene mine. Jeg tenkte på Ray som nesten var som en far for meg. Det var han som hadde adoptert meg. Jeg som trodde den gangen på barnehjemmet, at jeg nok aldri ville bli adoptert. Men så var det noen der ute som ville ha meg. En mann som het Ray William.
Den kraftige sorgen og sinne i meg fikk meg til å hyle i gråt.
”Nei, vent! Beklager Frøken!” sa en tjener til meg.
Jeg stoppet å hyle og så bort på han med våte kinn og tårer i øynene.
”Jeg tror De har misforstått. Herr William, Rami og Eric er ikke død. Herr William ville ikke bli forstyrret. Jeg beklager at De misforsto. Det er mange lik der ute foran huset som De sikkert har sett. Vi har mistet mange av våre venner og bekjente…..-”
Før tjeneren klarer å si noe mer, går jeg fort mot han og klemmer han hardt og lenge. Det tar noen sekunder før han tar armene sine rundt meg også. Klemmen varer i en liten stund før vi slipper taket i hverandre. Plutselig legger jeg merke til hendene mine som er oppe fra lommene. Jeg pustet lettet ut. Hendene mine lyste ikke lenger.
”Jeg beklager at vi har mistet mange venner. En hevn mot gudinneutsletterne er det sikkert veldig mange som ønsker seg,” sa jeg til tjenerne.
Alle tjenerne nikket enig.
”Kanskje vi kan hevne oss i kveld, men først må jeg snakke med Ray, Rami og Eric.”
Tjenerne nikket.
”Alle tre er oppe i tredje etasje,” sa en tjener.
Jeg løp fort opp trappene til tredje etasjene. Da jeg kom opp til tredje, stoppet jeg nølende. Hvilken dør skulle jeg ta?
Jeg så massevis av forskjellige dører.
”Eric! Ray! Rami!” ropte jeg ut.
Jeg hørte noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg løp som en gærning mot døren der ropene om navnet mitt kom fra. Da jeg kom fram til døren, la jeg merke til at døren sto på gløtt. Jeg sparket døren helt opp. Jeg så meg desperat rundt i rommet og så at Eric, Ray, Rami og til og med George sto der foran meg. Det var som tiden gikk sakte. Alle sammen hadde et sverd i hånden sin. De smilte bredt mot meg og jeg tilbake til dem. Men smilet mitt forsvant fort da jeg så hvilket sverd George holdt i hånden. Jeg rygget litt tilbake.
”George, hvor har du fått sverdet fra?” spurte jeg skeptisk.
”Jeg stjal det fra Gudinneutsletterne. Jeg lagde en kopi av sverdet, altså en falsk en. Jeg vekslet den falske med den ekte. Det sverdet de stakk deg med var den falske, og dermed står du her levende. Det var dette jeg gjorde i de siste dagene,” sa han og smilte.
Eric la fra seg sverdet sitt og løp fort mot meg og klemte meg hardt.
”Jeg er så glad du er i livet. Jeg elsker deg,” sa han og tok hendene sine på hoftene mine og trakk meg nærmere han.
”Jeg elsker deg også,” sa jeg og smilte.
Han gikk litt tilbake og smilte kjærlig mot meg. Jeg rødmet og så ned. Eric tok hodet mitt forsiktig opp med begge hender. Han bøyde seg sakte ned og kysset meg. Jeg kysset han tilbake.
”Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort hvis du døde. Jeg ville ikke klart å leve. Hvis du dør, dør jeg,” sa Eric mens han kjærtegnet meg.
”Eric, jeg må snakke med deg alene,” sa Ray plutselig.
Jeg hadde nesten helt glemt at Ray, Rami og George sto rett ved siden av oss.
”Jeg tar med Diana,” sa Eric bestemt.
”Nei! Jeg har noe jeg vil si mann til mann. Alene.”
”Ja, vel,” sa Eric i en skuffende tone.
Før Ray gikk ut av rommet med Eric, stoppet han foran meg.
"Etterpå vil jeg snakke med deg også, Diana," sa Ray alvorlig.
Jeg nikket.
De gikk ut av rommet. Jeg snudde meg mot Rami og så på ham.
Rami leste tankene mine og sa: ”Jeg vet ikke hva Ray vil snakke om. Han har ikke sagt noe til meg.”
Jeg nikket.
”Hva skjedde egentlig med nøkkelen og skrinet? Fikk dere tak i dem?” spurte jeg dem begge.
De nikket.
”Hvordan tok Samantha det?”
Jeg kunne se for meg Samantha rasende og sint etter at de har stjålet både skrinet og nøkkelen.
”Samantha er død,” forklarte George.
=============
Fortell meg hva du syns!
VOUS LISEZ
Fordi jeg elsket henne
FantasyDa jeg sto ved alle barna på barnehjemmet, og en mann kalt Herr William ville adoptere meg, ble hele livet mitt forandret. Jeg ble kjent med en mann som hadde mange hemmeligheter. Herr William var snill og var svært gavmild, men det kunne ikke vare...
