Fordi jeg elsket henne

Kapittel 7-Som på barnehjemmet

Det banket hardt på døren min på rommet mitt. Jeg rakk ikke en gang å åpne øynene, før noen bare plutselig åpnet døren. "Nå må du stå opp!" ropte tjenestepiken i døråpning. Jeg stirret søvnig og uforståelig på henne.

Jeg hadde aldri blitt vekket på den måten mens jeg hadde vært her, bare på barnehjemmet. 

Jeg kunne se for meg Samanta i øynene til tjenestepiken. Samanta var så klart verst med å vekke folk enn denne tjenestepiken var. Men det var noe med denne tjenestepiken som fikk meg til å minne meg så fryktelig på Samanta. Minne meg om barnehjemmet.
Kroppen hennes. Kroppen hennes virker bredere enn før. Jeg satte blikket nedover til strømpene hennes som fikk meg til å heve et øyebryn. Piken har stappet strømpene sine med laken og dynetrekk. Og ikke bare strømpene,  men hele kjolen hennes. 
Så det er det som får henne til å se bredere ut. Som får henne til å se ut som Samanta. Dette må være med vilje.

"Kom deg ut av sengen!  Her ta på deg dette!" sa tjenestepiken og heiv en tjenestepike-kjole, strømper og et par sko på sengen min. Jeg satte meg opp i sengen og gapte uforståelig på klærne. "Skal jeg ha på meg det der?"

"Ja, det er en ordre fra Herr Ray William."

Jeg stirret skuffet på klærne. Tjenestepike-kjolen hadde fargen grå og så ikke særlig pen ut.

"Kjapp deg nå! Du må ordne kjøkkenet!" ropte tjenestepiken. Hun smelte igjen døren. Ordne kjøkkenet?  Jeg så bort på skoene jeg skulle ha på meg.

Er jeg Rays nye tjenestepike, nå? Jeg snøftet. Jeg er ikke en tjener.
Dette her er straffen min fra Ray. Straff for hva!? Fordi jeg ville vite sannheten?

Jeg tok motvillig på meg klærne tjenestepiken sa jeg skulle ha på meg. Jeg satte håret mitt i en hestehale. Jeg sukket før jeg åpnet døren, og gikk ned trappene. I går kveld hadde noen tjenere låst døren min på rommet mitt. De to nøkkelen jeg fant i Rays jakkelomme, hadde jeg gjemt under en tykt teppet på rommet mitt. Det er ingen som kunne kjenne noe hardt eller noe spesielt hvis de skulle komme til å tråkke på det, tenkte jeg.

Da jeg kom til kjøkkenet, kunne jeg kjenne lukten av god mat. Jeg smilte. Jeg var skrubbsulten.

Kokkene og tjenerne stirret på meg, da jeg kom til kjøkkenet. Smilet mitt forsvant da jeg merket at de stirret på meg. De sa ikke et ord. Hvorfor stirrer de på meg? Jeg merket at de så forbauset på klærne mine.

"Jeg har fått jobb som tjenestepike... foreløpig ... tror jeg," forklarte jeg dem. Mange av dem så ut som et spørsmåltegn. "Hvordan ble du tjenestepike? Jeg skjønner ikke hvorfor du.... hvorfor du gidder å ha denne jobben," sa en tjener. Det virket som om han var redd for å fornærme meg. Det er ikke lov å fornærme den man tjener, hadde jeg fått høre av Ray en gang.

"Tror du jeg kom hit frivillig?"

Plutselig så jeg Rami blandt tjenerne. Jeg hadde ikke lagdt merke til han før nå. Jeg kjente jeg ble irritert.

"Hvordan ble du tjenestepike, da?" spurte en  kokk meg.

"Fordi jeg gjorde noe som ikke var lov." Jeg så ned.

Jeg tenkte tilbake da jeg holdt fram nøkkelen og låste opp en låst dør.

***

Jeg hjalp kokkene å lage mat, og tjenerne å dekke på bordet. Jeg syns dette var overraskende gøy.
Dette gøy? Det hadde man ikke ventet.

"Når er det dere pleier å spise frokost?" spurte jeg dem etter en stund. Det kjentes ut som om en stein gnagde seg inni magen min.

"Å, har du ikke spist frokost?  Vi pleier å spise frokost før vi dekker på bordet til Herr William. Vi var akkurat ferdig å spise, da du kom ned til kjøkkenet."

"Kan jeg få spise frokost nå?"

Da jeg hadde sagt det, åpnet døren til spisestuen seg. Inn kom Ray.

"Du kan ikke spise nå," mumlet en tjener til meg strengt. Tjenerne og jeg stilte oss mot veggen. Tjenerne med et strak og rett stillig og et kaldt utrykk, og jeg med hendene i kors og så ned i bakken. "God morgen, Herr William. Sovet godt?" spurte en tjener med en høflig tone og bukket elegant mot Ray. Tjeneren sto rett ved siden av meg. "Jeg kunne ha sovet bedre."   

Ray så på tjeneren uten å sette et eneste blikk på meg. Som om han ikke så meg.
Når er jeg ferdig å være tjener?

Jeg var utoldmodig.

Ray satte seg ved bordet. En tjener skjøv stolen inntil bordet for han. Ray forsynte seg av mat og drikke som var på bordet.  Lukten av den deilige maten fikk magen min til å gjøre enda mer vondt. Minutter føltes ut som timer. Maten jeg så, fikk meg til å tenke på at jeg ikke fikk spist middag i går kveld. Jeg måtte være på rommet mitt innelåst  hele kvelden.

På barnehjemmet fikk du bare en skål med grøt. Du fikk ikke mer enn det til frokost. Om du skulle komme forsent til frokosten, måtte du vente helt til lunsj for å få mat.

Jeg klarte ikke å vente på å spørre om det lenger.

"Hvor lenge må jeg være tjener for deg?" spurte jeg Ray. Ray stirret opp på meg for første gang i dag.

Ray stirret kaldt på meg, men jeg kunne se smerte og bekymringer gjemt i ansiktet hans.

Han begynte å skjære et stykke brød, mens han sa: "Når du har lært hva du har gjort."

"Gjort! Som hva da?!" utbrøt jeg. Jeg hørte at han sukket. "Kan vi være alene," sa han til de andre tjenerne. Tjenerne gikk stumt ut av spisestua, og lukket døren etter seg.