Jeg kjente jeg hadde smerte i hele kroppen. Hjertet mitt banket hardt. Øyelokkene mine kjentes tunge til å klare å slå de opp. Jeg kunne høre en dame hviske i øret mitt: «Du må våkne.»
Pusten hennes kjentes deilig mot øret.
«Tiden er inne.»
«Du er klar,» sa hun
«Våkne nå.»
Jeg åpnet øyene mine sakte opp. Øynene mine ble blendet av et skarpt hvitt lys. Plutselig la jeg merke til at jeg sto i et hvitt rom. Det var noe kjent med rommet, men jeg klarte ikke å huske hva det var. Jeg la merke til at mange mennesker sto foran meg smilende. Blant menneskene så jeg Ray.
«Ray?» sa jeg sjokkert.
Han nikket.
Jeg ristet på hodet mens jeg kjente tårene mine komme fram.
«Hvor er jeg?»
Han svarte meg ikke. Ray bare smilte mot meg.
«Men du er jo død! Hva gjør du her?»
«Det går bra, Diana.»
Stemmen hans var beroligende.
Da jeg begynte å forstå hvor jeg var, ristet jeg på hodet i fortvilelse. Jeg hadde vært her før en gang da jeg hadde blitt skadet.
«Nei, Jeg kan ikke være død? Jeg kan ikke,» sa jeg tenkende.
«Det er ikke så mye du kan gjøre enn å kjempe,» sa en kjent stemme bak meg.
Jeg snudde meg. Det var Dirik. Faren min. Han sto to skritt fra meg.
«Er du virkelig også her? Er du også død!» spurte jeg med engstelse i stemmen.
Faren min så på meg med sine kjærlige brune øyner med et mismodig smil.
«Ja,» svarte han kort.
«Hvordan?»
«Jeg ble drept.»
Jeg ristet på hodet igjen, men nå i sinne.
«Ikke du også. Du kan ikke være død! Hvem drepte deg?»
Jeg begynte å hulke små hulk som om jeg ikke var sikker på om jeg skulle gråte.
Faren min gikk nærmere meg og tok den ene hånden sin på skulderen min.
«Du må leve videre, Diana.»
«Hva?» Jeg så opp på han med et forvirret blikk.
«Du kan leve igjen. Du må bare kjempe tilbake.»
«Nei,» mumlet jeg mens jeg ristet på hodet igjen. Hånden hans falt ned fra skulderen min.
«Hvorfor ikke? Vil du ikke leve?»
Han så bekymret og alvorlig på meg.
«Jeg vil ikke dra fra deg,» svarte jeg han.
Han sukket.
«Diana?» sa en kvinne. Kvinnen kom fram plutselig fra den hvite veggen. Jeg kjente denne kvinnen med en gang. Det var moren min, Ivana. Grønne øyne akkurat som mine, stirret kjærlig ned på meg.
«Mamma?» sa jeg overrasket.
«Vær så snill, Diana. Lev videre,» sa Ivana som en hviskende pust.
«Jeg kan ikke. Jeg kan ikke leve uten dere.»
En tåre trillet nedover kinnet mitt. Det føltes som om jeg hadde mistet alt og alle. Moren min var død, og nå var Ray og faren min død også. Eric levde i hvert fall, men han elsket meg ikke lenger. Det føltes som om alt var min feil. Jeg kunne kjenne hjertet mitt gjøre vondere og vondere for hvert slag den gjorde. Det virket som om alle rundt meg forsto hva som foregikk, fordi plutselig smilte de ikke lenger til meg. De så bekymret ut.
YOU ARE READING
Fordi jeg elsket henne
FantasyDa jeg sto ved alle barna på barnehjemmet, og en mann kalt Herr William ville adoptere meg, ble hele livet mitt forandret. Jeg ble kjent med en mann som hadde mange hemmeligheter. Herr William var snill og var svært gavmild, men det kunne ikke vare...
