Fordi jeg elsket henne

(Del 2) kapittel 9 - Ikke Sam

Da Eric og jeg kom inn i spisesalen, sto folk rundt mange langbord som tjenere og jeg hadde dekket på. Jeg gjettet med at personene rundt bordene skulle spise sammen med oss. De la ikke merke til at Eric og jeg kom inn i rommet. De bare pratet og lo sammen. Jeg la merke til at mange av kvinnene var gudinner og noen få menn var guder. Huden deres glødet liksom opp. Ray og Dirik var ikke å se blant menneskene. Jeg så ned sørgmodig. Tenk om Eric, Ray og jeg blir drept? Vi må komme oss vekk fra denne øya øyeblikkelig!

"Vi må finne Ray," sa jeg til Eric.

Da jeg var i ferd med å gå, var Sam plutselig foran meg. Gispet jeg hørte fra meg selv, var høyere enn jeg ville ha det.

"Beklager Samantha, jeg trenger å snakke med deg. Har du tid?"

Det så ut som Sam ikke hørte det høye gispet mitt. Eller kanskje ignorerte han det? Blikket hans var alvorlig og seriøs. Han var rett i ryggen og hodet hevet. Eric stirret spørrende på meg. Han lurte sikkert på hvorfor jeg ble kalt Samantha og ikke mitt ekte navn.

Jeg nølte litt før jeg svarte Sam.

"Beklager, det passer ikke akkurat nå," sa jeg.

"Jeg kan ikke vente med å snakke med deg. Det må skje nå."

Sam så meg inn i øynene. Jeg så fort en annen vei, og kjempet så godt jeg kunne mot følelsene. Beina mine gikk sakte bakover bort fra han. Jeg ville ikke at de rare følelsene skulle komme, spesielt når Eric var til stedet. Jeg elsker Eric og ikke Sam, sa jeg flere ganger i hodet mitt.

"Jeg kan ikke snakke med deg nå. Jeg må gå," sa jeg og begynte å gå mot døra ut av rommet.

Jeg kjente Eric holde rundt meg og pusten hans mot øret mitt mens jeg gikk.

"Du får vel snakke med han, så kan jeg finne Ray," hvisket Eric i øret mitt.

Før jeg klarte å svare Eric, var han allerede ute av rommet. Jeg sukket. Jeg kan ikke være alene med Sam. Jeg begynte å gå fort mot døra. Jeg kunne ikke løpe, fordi det ville skape mye oppmerksomhet.

"Samantha, vær så snill. Jeg trenger fem minutter med deg!" hørte jeg Sam bak meg.

Jeg ignorerte han. Plutselig kjente jeg noen ta tak i den høyere armen min. Det var den armen med hansken. Jeg stoppet og snudde hodet forsiktig bak meg. Det var Sam. Jeg kjente frysninger gå nedover ryggen min. Visste han det? Visste han at jeg var gift med en utsletter?

Jeg var sjokkert og redd. Hva var han neste trekk? Kommer han til å skrike sannheten om meg rundt alle disse menneskene?

"Jeg må snakke med deg nå. Du har ingen valg," sa han høyt.

Jeg så taust ned, og liksom ventet på at han skulle slippe armen min. Da han ikke gjorde det, ristet jeg armen min ut av grepet hans og forsatte å gå videre. Jeg var akkurat ved døra, da jeg kjente han ta den høyre hånden min. Han klemte den hardt nok til at jeg ikke klarte å riste hånden hans av meg.

"Slipp meg."

Han hørte ikke på meg. Utrykket hans var nesten like kald som Ramis. Sam prøvde å dra meg inntil hans retning, men jeg protesterte. Jeg prøvde så godt jeg kunne og ikke få øyekontakt med han. Plutselig gikk hansken min av, og jeg falt bakover på gulvet. Gifteringen lyste opp, og Sam så sjokkert ut. Jeg så fort rundt meg. Utrolig nok var ingen som hadde lagt merke til det unntatt Sam. Jeg fortet meg opp på bena og gjemte den høyrehånden min i jakkeermet. Jeg så fort bort på Sam. Han vurderte meg med blikket sjokkert. Kroppen min begynte å løpe fort ut døra på grunn av adrenalinet og redselen jeg følte. Nå vet han det. Nå kommer jeg til å bli drept. Både Ray, Eric og jeg kommer til å bli drept, tenkte jeg.

Jeg klarte ikke å se bak meg. Jeg bare løp og løp. Da jeg var ute av bygningen saktet jeg farten. Det var helt mørkt ute. Det var så vidt jeg klarte å se hvor jeg løp. Jeg stoppet foran en murvegg og satt meg ned med ryggen mot den. Det var vanskelig å puste. Hjertet banket hardt og brystet mitt gjorde vondt. Jeg så meg rundt. Det var ingen mennesker i nærheten. Jeg så ned på ringen på høyrehånden min. Hendene mine skalv. Med en en skjelvende hånd prøvde jeg å ta av meg ringen, men det var umulig. Ringen rikket seg ikke. Jeg spyttet spytt ned på fingeren min for å prøve å se om det hjalp, men det hjalp ikke. Jeg hadde vanskeligheter med å puste og begynte å konsentrere meg om det i stedet.

Jeg burde advare Ray og Eric. Jeg burde dra inn igjen og finne dem.

En mørkskikkelse dukket opp og gikk nærmere meg. Det var vanskelig å se hvem personen var, men jeg gjettet på at det måtte være Sam. Sam gikk nærmere meg. Jeg satte meg opp på bena og begynte å løpe. Jeg kunne kjenne pusten min ble enda verre. Hver gang jeg prøvde å puste, hørte jeg en pipelyd. Jeg fortsatte å løpe til jeg falt ned på bakken. Noen sekunder etter på, så jeg Sam sitte ved siden av meg.

"Går det bra med deg?"

Han hørtes veldig bekymret ut. Jeg klarte ikke å svare han.

"Du må puste!" ropte han til meg og viste meg hvordan jeg burde puste.

Jeg begynte å få tårer i øynene. Jeg klarte ikke å puste ordentlig.

"Pust!" ropte han. Lungene mine ville ikke høre på han.

Til slutt løftet Sam meg på bena og klemte meg mot murveggen med brystkassa hans. Jeg kjente den varme pusten hans mot ansiktet mitt.

"Du er kald," hørte jeg han hviske.

Han gikk et lite skritt fra meg, og tok av seg genseren. Jeg kunne se det bare brystet hans. Han gikk nærmere meg igjen. Varmen kroppen hans ga meg, roet meg litt ned. Jeg kunne se øynene hans mot mine, og plutselig kom de rare følelsene igjen. Det var som om vi var ment for hverandre. Vi elsket hverandre. Jeg klarte ikke å kjempe mot følelsene lenger. Jeg var utmattet. Jeg glapp taket, og lot meg følge følelsene.

Det ene førte til det andre. Leppene våre møttes. Jeg kjente den deilige pusten hans mot meg. Plutselig hadde jeg ikke problemer med å puste lenger. Han tar hendene sine og stryker meg sakte oppover under klærne mine. Selv hvor galt jeg syntes det var, var det vanskelig å stoppe det. Dette er ikke greit mot Eric. Jeg elsker Eric ikke Sam. Jeg elsker Eric og ikke Sam, prøvde jeg og si inni meg flere ganger. Det var som den rare følelsen ble verre når jeg prøvde å unngå den. Sam begynte å ta av meg klærne. Nå var det ingen vei tilbake, tenkte jeg...