Fordi jeg elsket henne

Kapittel 21 - Damen ved disken

En kjent person kom ridende mot meg. "Diana, hva er det du gjør her?" spurte Eric meg, da han sto med hesten ved siden av meg. Tonen hans var bekymret. Før jeg klarte å svare, gled han ned fra hesten og klemte meg nesten for hardt. "Hvor har du vært? Slipper ikke Ray deg ut av huset lenger?" Han slapp taket i meg og så meg inn i øynene. "Mester George og jeg har lurt lenge på hvorfor du ikke har kommet," sa han plutselig alvorlig.

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. "Jeg.. Jeg... Jeg er syk," stammet jeg alvorlig. "Syk," utbrøt Eric. Han virket enda mer bekymret enn det han var i stad. "Hvordan syk er du? Dødelig syk!?"

"Jeg er ikke sikker," svarte jeg. At denne sykdommen kunne være dødelig hadde jeg ikke tenkt på. Hva om den var dødelig? Tenk om jeg bare hadde noen uker eller dager å leve igjen? Bekymring og redsel fylte hele meg.

"Har du ikke gått til noen leger, da?"

Jeg ristet på hodet. Jeg kunne se det bekyrete ansiktet hans lindre litt. Jeg kunne se håp i øynene hans. "Kom, vi kan dra til en lege. Jeg kjenner en lege som bor i landsbyen min. Det sies at hun er veldig dyktig," sa Eric med håp i stemmen. Han hjalp meg opp på hesten, også rei vi sammen bortover veien. Da det bare hadde gått en liten stund, kunne jeg se allerede landsbyen. Landsbyen Hidage. Jeg smilte. Dette var den første gangen i mitt liv at jeg hadde vært her. Hidage, der Eric bor.

Han hjalp meg ned fra hesten, da vi hadde kommet inn et stykket. Eric ga hestens tøyler til en høy mann med et langt skjegg. "Kan du gi hesten til faren min? Jeg tror han er hos Layka," sa Eric til mannen. Mannen nikket og smilte vennlig.

Etter det, grep Eric meg i hånden og førte meg bortover. Det var tydelig at det var mange mennesker som bodde i Hidage. Jeg stanget og kom borti i mange albuer, armer og mager. Det var så lenge siden jeg hadde vært i en sånn folkemengde, der det var trangt hvor enn du gikk. Jeg hadde aldri vært i en folkemengde med travle mennesker før. På barnehjemmet var det ikke lov å løpe så mye rundt. Vi holdt oss for det meste på et rom.  Eric gikk alltid foran meg. Det var tydelig at han var vant til å gå i sikksakk. Utålmodige mennesker stirret stygt på meg, da jeg stengte veien for dem eller klarte å komme borti dem litt for hardt. Jeg stirret beklagende på dem og sa unnskyld, men ikke alle tok imot unnskyldningen. En skummel gammel dame som virket veldig fornærmet, var i ferd med å slå meg. Eric dro meg hardere i armen i siste liten, for at jeg skulle komme videre. Jeg kom meg virkelig videre. Jeg tok  nesten Eric igjen. Jeg så meg forsiktig bak etter den skumle damen, men hun var borte i folkemengden.

Eric stoppet ved en grønnsaks butikk som var sammensatt med et hus. Et sekund trodde jeg at Eric skulle kjøpe grønnsaker, men så forsto jeg det. "Hei, Fru Caroline," sa Eric vennlig og smilte til en dame ved disken. "Hei, går det bedre med lamungene?" spurte Caroline og smilte. Caroline hadde rynker og så veldig gammel, men hun virket frisk og rask. "Lamungene har det veldig bra, nå. Jeg kan ikke takke deg nok for det du har gjort. Det er dessverre en tjeneste til du må hjelpe meg med."

"Å! hva da?" Hun så på Eric nøye i øynene, som om hun kunne lese svaret i øynene hans. Jeg sto ganske tett bak Eric. Jeg så meg fra alle sider der Eric ikke kunne beskytte meg fra. Tenk om den skumle damen prøver å slå meg igjen? Finnes det flere sånne damer i landsbyen? Plutselig slo det meg en tanke. Kanskje Samantha kommer fra Hidage?

"Diana," mumlet Eric. Jeg hadde ikke helt sett at han hadde snudd seg mot meg. Eric så bort på meg og så på Caroline og så på meg igjen. Jeg skjønte etter hvert hva han mente med det. Jeg gikk helt bort til disken, og prøvde å snakke lavt og kort. Jeg hadde ikke noe særlig lyst til å snakke så nøye om detaljene. "Mitt navn er Diana. Jeg tror jeg er alvorlig syk. Kan du hjelpe meg?"

Caroline smilte bredt mot meg. "Så klart, vennen min."

Damen tok fort av seg forkle hun hadde på seg, og viste tegn på at vi skulle følge etter henne. Hun gikk inn i huset og løftet en luke til et rom i gulvet. "Jeg må bare hente en bok," forklarte hun og gikk ned en trapp, nedover i gulvet. Eric og jeg sto bare å ventet. Etter en stund kom hun opp igjen, men ikke bare med en bok. Hun hold flere bøker. Caroline lukket luken etter seg, og la bøkene på et spisebord. "Bare sett dere på en stol, og føl dere som hjemme," sa hun og satte seg på en stol like ved spisebordet. Eric og jeg satte oss også på en stol ved bordet. Det fantes ganske mange stoler i huset til Caroline. Både store og små. Eric og jeg satte oss like ved hverandre.

Plutselig merket jeg at vi ennå holdt hånd i hånd. Jeg smug tittet opp på Eric om han også hadde lagt merke til det, men det så ikke ut som det. Jeg så ned på hendene våre. Jeg strøk han med en finger over hånden hans. Det føltes så deilig å holde han hånd i hånd. Jeg følte meg en smule tryggere. Skuffende merket Eric at vi fortsatt holdt hender, og slapp hånden min. Jeg så skuffende etter den myke hånden hans. Hånden min virket så kald nå.

Caroline så bort på meg. "Jeg tror jeg vet hva som feiler deg, men jeg tror ikke det er så veldig passende for deg... " - Hun pekte med hodet mot Eric - ".. når han hører på hva jeg har å si til det som feiler deg."

Eric nikket forståelig og reiste jeg opp fra stolen. "Diana, jeg venter ute." 

"Ok," svarte jeg Eric. Jeg så Eric forsvinne ut av døren og ut av huset.

Jeg så bort på Caroline igjen. Jeg var nysgjerrig, men også veldig redd på hva hun kom til å si. Caroline smilte vennlig mot meg. "Jeg visste at jeg på en eller annen måte, kom til å møte deg, Diana."

Jeg stirret uforståelig på henne. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med det. 

 ==================

Hva syns dere om historien så langt?

===================