Himmelen begynte å bli mørkere og mørkere. Jeg gledet meg til Eric skulle komme at det gjorde vondt. Jeg måtte hjelpe noen tjenere med å dekke på bordet til middagen i slottet. Dette var helt uvant for meg å dekke på et bord, ettersom jeg hadde tjenere hos Ray til å gjøre det for meg. Jeg hjalp med å dekke på bordet for å være hyggelig, og fordi Rami fikk meg i denne situasjonen. Dumme Rami, tenkte jeg nesten som et bortskjemt barn og satte blikket på han.
Da jeg tenkte tilbake på da jeg var på barnehjemmet og nå, innså jeg hvor mye jeg hadde forandret meg. Jeg hadde nesten blitt en annen person.
Rami satt på det nesten dekkende bordet. Bordet var et langt langbord. Det var flere ganger jeg kjente blikket hans på meg mens jeg dekket bordet. Som oftest så han tomt i opp lufta eller sa noe morsomt til to tjenestepiker så de begynte å le.
”Rami, de har kommet!” sa en tjener til Rami etter en lang stund. Han satte et lurt blikk på meg som om noe morsomt eller spennende skulle skje.
”Er Eric her!” nesten skrek jeg av glede mens jeg nesten mistet grepet i en tallerken.
Rami gikk ut mot døra.
”Du burde kanskje bli her,” sa han da han så jeg fulgte etter han.
Jeg ristet fort på hodet.
”Skal ikke du dekke på bordet med dine nye venner?” sa han med et ertende smil og pekte hodet mot tjenerne.
”De er ikke akkurat mine venner, tenk.”
Jeg kjente jeg ble irritert på han.
Rami hadde et ertende trist blikk, før han fortet seg ut døra.
Jeg sto der som om føttene mine var spikret fast en liten stund, før jeg begynte å gå ut av rommet jeg også. Jeg løp bortover gangene, dører og trapper. Alt var bare for å komme ut av slottet og møte Eric igjen. Rett før jeg klarte å bremse farten min, gikk Sam foran forbi meg. Steingulvet var glatt så jeg sklei oppå han. Farten var så sterk at vi begge falt på gulvet. Jeg rullet ned på ryggen ved siden av han. Det så ut som han var like forbauset og nesten redd som jeg var. Han reiste seg forsiktig opp og rakte hånden sin mot meg. Jeg tok tak i den og han dro meg på beina igjen.
”Unnskyld,” sa jeg fort og så ned i bakken sjenert. Jeg klarte ikke å la være å tenke på det første møte med han.
”Det går bra.” Tonen hans var mørkere enn det jeg husket.
Jeg så opp på han. Øynene hans gnagde seg i mine. Plutselig fikk jeg den rare følelsen som jeg hadde fått før i dag da han og jeg var alene. Jeg satte blikket fort bort fra han, og følelsen begynte gradvis å forsvinne. Det var en liten stillhet mellom oss en stund.
”Jeg beklager veldig. Jeg …” sa jeg for å bryte stillheten.
Jeg klarte ikke å fullføre setningen. Øynene mine trakk seg til øynene hans, og den merkelige følelsen kom igjen. Denne gangen ble den sterkere og sterkere. Jeg klarte ikke å sette øynene vekk. Hjertet mitt banket hardt i brystet og jeg kjente jeg fikk sommerfugler i magen. Det føltes ut som om vi var to magneter eller brikker som passet sammen. Jeg fikk lyst til å ta på han, men jeg kjempet imot følelsen. Plutselig tok Sam noen skritt nærmere meg. Han kom så nærme at han nesten var i ferd med å kysse meg.
”Diana?” ropte en kjent stemme. Jeg klarte å ta et fort skritt tilbake fra Sam, og hadde hodet mot retningen av stemmen. Det var Ray som sto der noen meter fra oss. Ray så forbauset på Sam og så satte han blikket på meg. Sam satte et blikk på meg og Ray etter tur, som om det var noe spesielt mellom oss.
”Hva er det han og du driver med?”
Ray så på meg nesten bekymret.
Jeg ville ikke svare på det spørsmålet, uansett visste jeg ikke hva jeg skulle svare. Jeg ville bytte tema, så jeg sa: ”Hvordan gikk reisen?”
Ray svarte ikke. Det var som han ikke var ferdig med saken med Sam og jeg.
”Hvem er du?” Ray så på Sam nesten rasende.
”Han er vikaren i gudinnekunst. Han heter Sam,” svarte jeg for Sam.
Ray stirret forskrekket på meg.
”Jeg beklager hvis det så litt feil ut,” beklaget Sam seg til Ray.
”Mitt navn er Ray William. Jeg er broren til Dirik William. Tenk deg det, gudinne.”
Det virket som om Ray var fornærmet av noe Sam sa eller hadde gjort. Jeg forsto ikke hvorfor. Sam så overrasket ut over det Ray hadde sagt.
”Det er dumt at gutter som meg ikke blir kalt gudinner lenger, men guder,” hørte jeg Sam si fornærmet og skulte.
Ray snøftet.
”Ordet gud er kanskje å overdrive.”
Sam sto taus og skulte på Ray. Det virket som om Ray ignorerte han, fordi straks satte han blikket på meg og sa: ”Hvordan gikk reisen hit?”
”Bra.”
Jeg var hes i stemmen. Jeg var redd for han. Hvis folk på denne øya fant ut at han var en utsletter, ville de drepe han. Eller hvis folk fant ut at jeg var gift med en, ville de drepe meg også. Jeg kunne kjenne jeg skalv på hendene.
”Du blir med meg ut,” sa Ray plutselig og begynte å gå mot døren som om han forventet at jeg skulle følge etter han.
Jeg så Sam strammet kjeven mens han så på meg med et kaldt blikk, før jeg satte farten bort til Ray. Da Ray og jeg kom ut av døra og var på vei ned en trapp, sa jeg bekymret: ”Hvorfor er du her? Vet du ikke at de kan drepe oss hvis de finner ut av det?”
Ray sukket sliten.
”Det går bra. De finner ikke ut av det.”
Jeg hevet et øyebryn mens jeg snøftet. Da vi hadde gått ned trappa, gikk vi videre bort til en dør.
”Det er ikke sikkert, Ray! En eller annen gang finner de ut av det.”
Plutselig stoppet Ray. Da jeg så at han stoppet, stoppet jeg også. Ray hadde hodet ned og øynene hardt igjen.
”Hva er det?” spurte jeg.
Han så forsiktig opp på meg med et utrykk som så ut som han var i smerte.
”Jeg skulle aldri gjort dette mot deg, men Eric ville jeg skulle gjøre det. Jeg har gjort en stor feil.”
Jeg syns jeg kunne se en tåre renne nedover kinnet hans.
”Hva slags feil? Hva mener du?”
Døra som var foran oss, åpnet seg og inn kom Eric. Jeg så Eric smile til meg, men det var ikke det smilet jeg kjente igjen…
=======
Hva tror dere har skjedd med han?
=======
YOU ARE READING
Fordi jeg elsket henne
FantasyDa jeg sto ved alle barna på barnehjemmet, og en mann kalt Herr William ville adoptere meg, ble hele livet mitt forandret. Jeg ble kjent med en mann som hadde mange hemmeligheter. Herr William var snill og var svært gavmild, men det kunne ikke vare...
