Fordi jeg elsket henne

Kapittel 19 - Igjen

Jeg våknet opp før solen hadde stått helt opp. Jeg ordnet meg og kledde på meg. Jeg gikk ned trappene til kjøkkenet. "God morgen!" ropte Ray da jeg hadde kommet til spisestuen. Jeg så forvirret på han. Han pleier ikke å spise frokost allerede nå?!

Ray satt ved bordet, og det så ut som at han leste i en bok, mens han spiste frokost. Ingen tjenere var i nærheten. Han smilte vennlig mot meg. Jeg smilte tilbake. "Vil du sette deg litt? Jeg blir veldig glad for litt selskap," sa Ray. Jeg satte meg ned ved det lange bordet, langt fra han. Jeg forsynte meg med litt mat, mens jeg av og til så nervøst opp på han. Jeg var ikke helt sikker om jeg kunne stole på han lenger. Han hadde et hjerte med fult av hemmeligheter. Ray hadde forandret seg på bare noen få måneder helt siden han adopterte meg. Det var uklart for meg hvem denne mannen egentlig er. "Hvordan går det med deg?" Tonen hans var vennlig og kjærlig. Jeg så mistenksom på han, og klarte ikke å la være. Spørsmålet kunne virke som et vanlig spørsmål, men ville ikke alle som har en dyp hemmelighet stille det spørsmålet? De ville ha folk på andre tanker enn tanker som var nærmere hemmeligheten. Med det kunne det bety at Rays hemmelighet ikke handler om meg eller noe spor av det. Men hvis dette ikke handlet om meg, hvorfor var det så viktig at jeg ikke fikk høre hemmeligheten? Jeg ble forvirret av mine egne teorier.

"Hvordan går det med deg?" spurte jeg Ray. Det så ut som om Ray måtte tenke seg om først.

"Jeg har det bra. Hvordan går det med deg?"

Jeg skulle til å svare, til en sterk smerte i brystet mitt begynte å komme igjen. Denne gangen føltes smerten enda verre, som fikk meg til å trygle inni meg om å dø. Jeg ville bli kvitt denne smerten, uansett om det kostet å dø. Jeg skrek, og falt ned fra stolen i smerte. Ray så bekymret på meg og fortet seg bort til meg. Jeg kneip igjen øynene, og kunne ikke la være å skrike. Jeg hørte noen tjenere løpe bort til spisestuen. Jeg så opp på Ray, tryglende. Jeg håpet at han kanskje kunne få denne smerten til å forsvinne. Da tjenerne så meg ligge på bakken i gråt, hadde de en skrekkslagen og et uforståelig blikk. Noen av dem gapte. Jeg fikk et øyeglimt av Rami blant tjenerne. Selv han så skrekkslagende ut, men mindre enn det de andre så ut. Blikket hans var likevel laget av stein.

"Herr William, hva er det som skjer?" spurte en tjener. Ray stirret surt på han. "Nei, det kan ikke være at hun har det vondt," sa Ray sarkastisk.

"Har hun det vondt?!" Noen tjenere rullet med øynene og stirret også surt på tjeneren. Tjeneren merket de andre og ble stum.

"Noen av dere må hjelpe meg å bære henne til sengen." Noen tjenere kom bort til Ray og meg, og bar meg opp trappen og bort til rommet mitt. De la meg i sengen min. Jeg hylte og skrek i smerte. Tårene mine rant og rant. Ray holdt meg i hånden og spurte bekymret: "Er det noe jeg kan gjøre for deg?"

"Få denne smerten bort," fikk jeg presset fram. Ray ristet håpløst med hode. "Jeg vet ikke om jeg klarer det."

Øyelokkene mine ble tunge, dermed ble det vanskelig å holde dem oppe. Jeg gled inn i en slags søvn...

***

En mann gikk bortover i skogen. Det var snart veldig mørkt ute. Vinden blåste mot trærne og det var kaldt ute, men det stoppet ikke mannen. Mannen gikk og gikk. Det var ubetenkelig hva han skulle gjøre i dette været. Da han hadde gått en liten stund, stoppet han foran et stort steinhus. Mannen banket lett på døren. En annen mann åpnet døren.  Den mannen som hadde åpnet var helt skallet, og hadde ikke noe annet på seg enn en bukse. På brystet hadde han en tatovering. En tegning av en slags krusedull var tatovert, og han hadde arr nesten over hele brystet og ansiktet. 

"Jeg visste du ville ombestemme deg," sa mannen med tatoveringen fornøyd og slapp mannen inn.

***

============================

Jeg håper dere likte kapittelet.

============================