Fordi jeg elsket henne

Kapittel 12 - Truende

Jeg åpnet øynene mine forsiktig opp.  Jeg følte meg helt ør i hodet. Hele kroppen min føltes øm. Jeg myste rundt i rommet. Jeg lå i en slitt seng. Jeg fikk øye på en gammel mann som satt på en stol bare noen få meter fra meg. Mannen hadde brunt, grått hår, og øynene hans var brune. Han hadde langt hår ned til skuldrene. 
"Hvordan føler du deg?" sa den gamle mannen vennlig.
Jeg satte meg brått opp i sengen som om jeg skvatt. 
"Hvem er du?" spurte jeg han. Jeg kunne kjenne jeg ble svimmel. Kanskje jeg ikke burde ha settet meg for brått opp.
"Mitt navn er George."
Jeg svelget. "Er du Mester George?"
George smilte. "Ja, noen kaller meg det ja," sa han.
"Hva er det som har skjedd med deg? Det så ut som om du har gått langt. Hvor bor du?"
Jeg kjente jeg ble sliten. Hvor skulle jeg begynne uten å røpe for mye?
"Kjenner du Ray William?" spurte jeg George.
Han så anstrengende på meg, og betraktet meg grundig. Smilet hans forsvant. "Hvordan det?" spurte han med et mer oppmerksomt blikk. Jeg tenkte meg om litt og så ned på hendene mine. Jeg hadde ikke ventet helt det spørsmålet. Inni meg visste jeg egentlig ikke helt hvorfor jeg hadde kommet hit. Jeg ville bare vite noe Ray ikke ville fortelle meg. Og kanskje Herr George visste noe.

"Du heter Diana, ikke sant." gjettet George, eller kanskje ikke gjettet. Han må ha visst det. Jeg så opp på han forbauset. Hvordan visste han hva jeg het? 

"Hvordan vet du hva jeg heter?"

"Er vi ikke naboer, da?"

Han hadde kanskje et poeng. Men jeg hadde aldri møtt han før. Jeg så meg rundt i rommet. Dette må være det eneste rommet hytta hadde. Rommet hadde en peis, et lite bord, noen små stoler, en seng, et skap og noen ting hang på veggene i rommet. Rommet var lite. Utrolig nok fikk møblene hans plass. Plutselig kom jeg på noe.

"Hvor lenge har jeg vært her?"

"Bare i noen timer."

"Timer!" utbrøt jeg. Jeg mistet nesten pusten av å tenke på det. Nå leter de sikkert etter meg. Når de finner ut at jeg ikke er i nærheten av huset, vil de kanskje komme hit. Vil Ray forstå med en gang at jeg er her?

"Har du hastverk? Hvor var det du egentlig skulle hend?" spurte George meg. Jeg prøvde å roe ned nervene. Jeg ignorerte spørsmålene hans. Hvis Ray er på vei nå, så må jeg skynde meg for å få de detaljene jeg vil ha.

"Du kjenner Ray William, ikke sant? Hvordan kjenner du han?"

Jeg var desperat i stemmen. Og jeg var desperat. George så ned i hendene sine, men satte blikket sitt mot peisen nesten like etter på. "Vil du ha en kopp te?" spurte han rolig. Uten en gang å vente på svaret mitt, gikk han bort til peisen og varmet opp vann. George vendte ryggen mot meg. Han kunne nesten minne om Michael. Det var som om George latet som om han ikke så at jeg var desperat. Han var rolig og virket selvsikker. Uten en gang å tenke en gang gjennom det, gikk jeg ut av sengen og fortet meg mot han. Jeg skulle akkurat til å ta tak i skuldrene hans og riste han for å få et svar ut av han, til han med en sjapp bevegelse, tokk opp et sverd truende mot halsen min. Jeg stirret sjokkert og forbauset på han. Den sjappe bevegelsen og ikke minst et sverd mot halsen min, hadde jeg ikke ventet. I hvert fall ikke for en sånn gammel mann. Jeg trakk meg tilbake, og gikk noen skritt bakover for å ikke treffe tuppen på sverdet mot halsen. Jeg svelget. Hjertet mitt banket hardt. Hva skulle han gjøre med meg nå? Utrykket hans var selvsikker. Kanskje han har drept mange før?