Fordi jeg elsket henne

Kapittel 24 - Frykt

Jeg fortet meg ut av folkemengden, og løp bortover. Var jeg det neste offeret? Jeg løp og løp. Jeg løp mellom hus og mennesker. Eric så forbauset på meg da han så meg. Så fort jeg fikk tak i armen hans, dro jeg han bortover. Jeg ville vekk, og det med en gang. Enten med eller uten ham. Eric var sterkere enn meg, og derfor holdt seg der han sto. ”Hva er det Diana?” spurte han meg. ”Jeg kan forklare det senere. Vi må vekk nå!” peste jeg.

 ”Diana?” Han ville ha en forklaring.

”Eric, jeg kan forklare det senere. Stol på meg!”

Jeg dro han i armen igjen, og Eric kjempet ikke imot meg lenger. Vi løp bortover i sikk sakk mellom menneskene.  Jeg holdt Eric hardt i hånden, og jeg førte han bortover. Til slutt kom vi til skogen. Vi løp gjennom skogen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle. Det eneste jeg hadde tenkt var å komme til et sted der jeg kunne puste ut litt. Jeg stoppet. Jeg tenkte at vi hadde kommet godt nok inn i skogen nå. Jeg var andpusten og det samme var Eric. Jeg satte meg rett ned på den kalde bakken med ryggen lenende mot et tre.

”Hva er det som skjer?” spurte han meg da han hadde fått igjen pusten. Jeg kjente tårene presse på. Tårer rant nedover kinnene mine. Jeg klarte ikke å få bildet av Carolines lik ut av hodet. Eric så tårene mine, og gikk og satte seg ved siden av meg. Han tok armene sine rundt meg. ”Caroline er død.” Det var den eneste setningen jeg klarte å si. Eric virket forbauset og lei seg på samme tid. Eric hadde kjent Caroline i mange år. ”Hva skjedde med henne?” Jeg kunne høre at han var nesten på gråten. Jeg sukket. Jeg prøvde å snakke, selv hvor vanskelig det var. ”En som… heter… Simon og ... ”- Jeg holdt pusten. Det var vanskelig å si det andre navnet.

- ”… Ray… De drepte henne,” sa jeg mens mange andre tårer spratt ut av øyekrokene mine. Nå kunne jeg se noe fuktig i øynene til Eric. Jeg lente hodet mitt mot skulderen hans. Alt virket så håpløst. Jeg hadde jo blitt fortalt at Ray var en morder, men jeg ville ikke høre ordentlig. Jeg hadde vært så naiv. Sinne og anger fylte meg nå.

”Jeg trodde på han! Jeg trodde han kanskje hadde forandret seg!” ropte jeg med tårer og i raseri. Jeg tenkte tilbake da Mester George fortalte om Ray. Han fortalte om da Ray hadde vært elev sammen med en gudinne, og senere drepte denne gudinnen.

Jeg kunne kjenne den kalde vinden piske meg lett på kinnet. Jeg var helt sikker på at tårene mine ville snart fryse til is. Jeg tok armene mine rundt Eric. Eric var den eneste vennen jeg stolte fult og helt på. Og den eneste jeg elsket mest av alt…

***

Vi var hos George. Vi satt rundt bordet. ”Brukte han sverdet for å drepe Caroline?” spurte George meg. Jeg nikket. Jeg hadde fortalt han alt om hva jeg hadde sett, og hva som hadde skjedd med Caroline. Det så ut som om George var i sine egne tanker nå. Han hadde blikket sitt bort fra Eric og meg. Han så heller ned i flammene i peisen. Jeg så bort på Eric om han kanskje visste hva George tenkte på, men Eric trakk på skuldrene. Jeg satte blikket mot George igjen. ”Hva er det med det sverdet? Hva er det som er så spesielt med det?”

George snudde hodet sitt rolig mot meg. Blikket hans var engstelig. ”Sverdet kan drepe en gudinne, og det kan ikke et normalt sverd gjøre.”

”Finnes det flere sånne sverd?” spurte Eric.

”Ja, men de er svært sjeldne.”

”Jeg syns personlig, at vi burde redde alle gudinner vi klarer å finne. Gi dem trygghet og beskyttelse,” sa jeg bestemt.

”Ja du kan jo prøve du. Si ifra hvis du finner en,” sa Eric ironisk. Jeg sendte han et irriterende blikk, og så bort på George etter støtte. George ristet på hodet, da han så blikket mitt.