Fordi jeg elsket henne

Kapittel 23 - For sent

Jeg pustet inn og åpnet munnen for å si noe, men jeg klarte det ikke. Jeg så meg rundt i rommet. Det var ingen tjenere i rommet. Bra, tenkte jeg. Ingen fortjener å se dette synet. Selv ikke en gang jeg.

"Diana, hvor har du vært? Jeg har lurt på hvor du har vært," spurte Ray. Stemmen hans virket normal, men jeg kunne høre en liten skjelving i noen av ordene hans. Samantha kom noen skritt fram mot meg.

"Lenge siden sist Diana," sa Samantha med et falskt smil. Jeg visste at Samantha ikke likte meg. Hun har aldri likt noen barn fra barnehjemmet. Jeg ignorerte Samantha, og så heller bort på Ray.

"Er.. er dere... sammen?" klarte jeg å få fram. Samantha gikk straks bort til Ray. Hun masserte armen hans med en hånd, og kjærtegnet han på kinnet med den andre. Ray virket nesten litt redd Samantha. Han nølte litt på hvordan han skulle svare meg. "Samantha og jeg er sammen, ja,"

Jeg skulte på han. Jeg kunne ikke tro han. "Vi elsker hverandre," forklarte Ray. Jeg kjente sinne boble i meg. Jeg hater Samantha, og hun hater meg. Skjebnen kan ikke bare binde oss sammen?! Jeg hadde forklart Ray før om hvordan Samantha hadde behandlet oss på barnehjemmet, men han ville tydeligvis ikke høre. Kanskje han tenkte at alle mennesker kunne forandre seg?

Jeg ristet på hodet, som om det kunne riste av problemene mine. "Når skjedde dette her?" Jeg skrek det nesten ut. Samantha stoppet å massere armen til Ray, og så et uforståelig blikk på meg. "Skjedde hva da?"

Jeg ville ikke svare Samantha. "Når skjedde dette her?" spurte jeg igjen. Ray ville tydeligvis ikke svare. Ray så heller på Samantha. Jeg knyttet nevene. Det kjente ut som om jeg skulle eksplodere når som helst. Jeg prøvde å spørre igjen, men denne gangen på en annen måte. "Når ble dere sammen?" spurte jeg med sammenbittene tenner. "For en stund siden," svarte Samantha med et falskt vennlig smil. Hun så bort på Ray, og smilte muntert. "Snart skal du bli min ektemann."

"Ektemann?!" Nå klarte jeg ikke å holde sinnet tilbake. "Ektemann!?" ropte jeg igjen. Jeg ville få svar, og det med en gang. Ray så på meg. Blikket hans var vanskelig å tolke. "Hva er det som er i veien med det?" spurte han rolig. Jeg gikk mot han med tunge skritt. Jeg stoppet da det bare var et skritt mellom oss. Tårene mine prøvde å presse seg ut av øyekrokene mine, men jeg prøvde å holde dem tilbake. "Samantha," hvisket jeg gråtkvalt til Ray. Jeg marsjerte fort ut av spisestuen og opp på rommet mitt, før tårene mine rakk å renne.

***

Nå hadde det gått flere uker. Samantha bodde hos Ray. Ray og Samantha pleide å snakke om hvordan de skulle ha bryllupet. De sa at de hadde tenkt til å ha det når det begynte å bli sommer. Tjenerne og kokkene var livredde for Samantha. Hun behandlet dem nesten akkurat som barna på barnehjemmet. Hun skrek og ropte til dem, og de fleste tjenere ble nesten tunghørte på grunn av henne. For det meste holdt jeg meg unna Ray og Samantha. I stedet fokuserte jeg på lesetimene til Micheal og fektetimene. Jeg fokuserte med fekting på alvor. Jeg øvde meg med å fekte i flere timer om dagen. Eric og jeg var mye sammen. Vi øvde mye. Det så ikke ut som Ray la merke til at jeg var mye borte. Mange ganger om natten, glødet hendene mine. Jeg følte en slags kraft jeg aldri hadde følt før. Lyset i hendene mine glødet i bare noen få sekunder. Etter det følte jeg meg en smule svimmel og kvalm. Av og til kunne jeg kjenne litt den smerten jeg hadde hatt tidligere, men ikke så vondt at jeg besvimte. Rami lette nå etter den andre nøkkelen for fult. Han kunne ransake hele rommet mitt. Både hjørner og kroker. Noen ganger kunne Ray personlig komme og lete på rommet mitt han også. Jeg hadde fortalt til dem at nøkkelen ikke var på rommet mitt, men de ville ikke høre. De kunne lete i mine personlige ting. Jeg lot dem lete, selv hvor sur jeg egentlig var for det.

Jeg var i Hidage sammen med Eric. Det var tidlig på morningen. Vi hadde øvd med å fekte sammen i over en time. Vi tok en liten pause. Eric og jeg spaserte rundt i landsbyen. Det var like fult med mennesker som det ellers heletiden var. Jeg merket en dame med et lite barn i armene. Damen som sikkert var moren til dette barnet, smilte kjærlig til barnet sitt. ”Se på hånden min, mamma! Hånden din er så stor i forhold til min,” sa barnet. De tok håndflatene mot hverandre, som om de skulle måle hvem som hadde lengst hånd. Moren og barnet smilte til hverandre. Noe i meg fikk meg til å smile, men også til å bli lei meg. Hvorfor måtte jeg bo på et barnehjem i tretten år? Jeg lengtet etter moren min og faren min. Jeg visste at moren min var død. I hvert fall hadde de på barnehjemmet sagt det. Men var faren min død?

På barnehjemmet hadde jeg fått vite at jeg lignet på min mor, og at moren min døde nesten rett etter fødselen. Hun var svært pen og jobbet som syerske. Men hvordan så ut min far? Hvem var han?

Jeg vil vite hvem jeg er! Jeg visste at det ikke var så mange som kunne fortelle meg om familien min. Jeg hadde jo prøvd å få noe ut av Ray, men han ville ikke si noe. Alt føltes så håpløst. Hvorfor kan ikke noen fortelle meg hvem jeg egentlig er?

En tanke fløy i meg. Kanskje Caroline?

”Hvor skal du?” hørte jeg Eric rope. ”Jeg må snakke med Caroline,” ropte jeg til Eric mens jeg løp. Det var lenge siden jeg hadde snakket eller møtt Caroline nå. Jeg angret på at jeg ikke hadde spurt henne om flere ting om gudinner. Jeg løp sikk sakk mellom menneskene i folkemengdene. Jeg gikk rolig bortover, da jeg kunne se Carolines hus og butikken hennes. Jeg stoppet fort opp. Noe var rart. Det var noe som ikke stemte. En stor folkemengde sto tett rundt butikken hennes. Jeg kunne høre noen kvinner og barn skrike. Skrike hørtes ut som redsel. Jeg løp fort mot folkemengden, og dyttet meg helt framover blant menneskene. Jeg mistet nesten pusten da jeg hadde fått sett hva menneskene så på.

”Caroline,” gispet jeg. Carolines øyne var åpne, og munnen hennes var halv åpen. Klærne hennes var dekket med masse blod. Hun var død.

En kjent mann sto over henne. Mannen hadde jeg sett før en gang sammen med Ray og en smed. Navnet hans var Simon. I hånden holdt Simon et sverd jeg også hadde sett en gang. Det dryppet blod fra sverdspissen og ned på den hvite kalde bakken. På sverdet var det et kjent merke. Jeg visste ikke hvor jeg hadde sett det før. Merket så nærmest ut som et slags krusedull.

”Dette skjer med gudinner. Vi er gudinneutslettere, og vi gjør det som er det beste for oss alle!” ropte Simon ut i folkemengden. Han stønnet litt før han fortsatte. ”Gudinner er mektige kvinner. De er hekser. Vi har reddet menneskeheten nok en gang, men det er fortsatt flere hekser der ute. Bli med oss! Bli en del av gudinneutslettere!” ropte han ut. Noen mennesker brølte enig.

”De kan kontrollere oss lett! De er ikke som oss! De er trusler!” Flere brølte enige. ”Dette er vårt merke, gudinneutsletter-merke! Husk merke vårt!” Simon tok av seg jakken han hadde på seg, og viste det nakne brystet hans med en tatovering. Tatoveringen så akkurat ut som det merket på sverdet. Krusedull. Noen mennesker klappet og jublet. ”Ray Willam, kom hit,” ropte Simon. Jeg kunne ikke helt tro det jeg hadde hørt. Ray kom ut av folkemengden, og bort til Simon. Jeg prøvde å gjemme meg litt bak noen mennesker. ”Ray og jeg har drept dette farlige vesenet!” Simon pekte med sverdet mot liket til Caroline. ”Og vi..!-” sa han og tok en liten pause. ”-Har tenkt til å drepe flere!” ropte han høyt sånn at de bakerste også kunne høre det. Over halvparten av menneskene skrekk enige nå. Simon brølte med publikum. Hva skulle jeg gjøre nå? Plutselig satte Ray blikket mot meg. Jeg gispet....

 =======================

Tusen takk for at dere leser boken min!

Det er dere som får meg til å skrive videre <3

========================