Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Nå var hun sikker på at livet var over. Det var så trist at det endte som dette, men det var ingenting å få gjort noe med. Det var som det var.
Hun lukket øynene i håp om at det hjalp henne.
«Evy!» hveste Nomi inn i øret hennes.
Hun skvatt til, fortsatt med øynene lukket. «Jesus Christ, Nomi.» Evy dunket albuen inn i siden på henne. «La meg sove.»
Selv med øynene lukket følte hun at Nomi skulte øynene i hennes retning. «Kommer ikke på tale. Hvis jeg må holde meg våken, må du det også. Sånn er reglene.»
«Men klokka er –» Hun åpnet det ene øyet halvveis og trykket på mobilen «8.14. 8.14! Drep meg,» hulket hun.
Denne morgenen hadde vært et helvete. Det var umulig å prøve å stå opp halv syv og komme seg til skolen til åtte med all sminken og håret på plass der det skulle være. Hun kunne føle armhulene svette som en gal under skjorta, men nektet å kneppe opp en eneste knapp i tilfelle en svettebombe eksploderte til alle rundt.
Og hvis hun kjente Nomi rett, kom hun aldri til å glemme det. Noen gang.
«Jeg teller til tre, og hvis du ikke er lys våken da: kiler jeg deg.»
Hun trengte ikke advare to ganger.
«Beklager, beklager. Det skal ikke skje igjen.» Hun gjespet og satte seg litt opp i setet. «Hva er det egentlig rektor babler om nå?»
«Aner ikke,» sa Nomi og trakk på skuldrene. «Folk murrer så fælt at det er umulig å høre etter. Jeg fikk bare med meg nyheten om et eller annet innbrudd på skolen i sommerferien.»
«Man skulle trodd noen har bedre ting å gjøre enn å bryte seg inn på skolen.» Evy lente albuen mot bordet og la haken nedi håndflaten. Hodet hennes føltes ut som det veide tusen tonn.
«Men du?» startet Nomi.
Å nei. Det betydde at hun hadde et eller annet hun absolutt ville prate om.
«... Ja?»
Nomi lente seg mot øret hennes. «Hva var det du nevnte om en merkelig opplevelse den kvelden?»
Evy spente seg. «Kan vi snakke om det i lunsjen?»
«Det er såpass, ja.» Nomi trakk seg unna igjen med et lite smil om munnen.
«Jepp, det er såpass. Så hold kjeft og følg med på det rektor sier, nå.»
«Som om du er den til å si det,» fnyste Nomi og la armene i kors. Evy himlet med øynene og fokuserte blikket mot rektor, men hun falt ut etter å ha fulgt med på ham i to minutter. Han bablet fremdeles om de tullingene som brøt seg inn på skolen. Det var umulig å følge med. Evy fant det faktisk mer interessant å overhøre samtalen til jentene ved siden av som snakket om rumpene sine.
